Den gale manns ralling

Karakter: ?

Du kan prøve så mye du vil å få meg til å gå fra konseptene. Kjør på med lag på lag av virkeligheter. Sleng inn mennesker i kanindrakt, psyko-kjerringer som forteller skumle eventyr og blodige mareritt på Hollywood Boulevard.

Det biter ikke på meg. Jeg har nemlig avslørt deg. Det finnes ingen mening i galskapen. Filmvitere, Lynch-purister, intellektuelle filmklubb-studenter. De kan alle sitte der å klø seg i hodet og vurdere, analysere, diskutere. Men jeg vet. At mens disse antageligvis nokså smarte, men i overkant pretensiøse menneskene bruker tid på å finne røde tråder og mening, ja da ler du høyt. På vei til banken.

Jeg kunne godta det i «Mullholland Drive», jeg digget «Lost Highway», gud veit at «Twin Peaks» og «Fire Walk With Me» var definerende i formingen av min interesse for film og TV. Men med «Inland Empire» har du gått for langt.

I tre timer plaget du meg i en trang sal nederst i kinobygningen i Haugesund. Det var altfor sent på kvelden og flesteparten av mine kolleger hadde vært lur nok til å dasse avgårde for å se Hairspray. I den luftige salen ovenpå satt de med popcorn i hånden og gledet seg til påfølgende vittig temafest med frisører og bryl. Og mens mine likemenn en og halv time senere kunne danse avgårde til party hadde jeg fortsatt nesten to timer med Lynch å gjøre unna. Det var hardt. Damen foran meg måtte gi opp flere ganger og snorket høyt hver halvtime, helt til mannen hennes dultet henne irritert i siden, tydelig brydd. Jeg tenkte at denne filmen varer like lenge som flyturen Oslo-Nice, for eksempel. Men her kommer jeg ingen vei.

Da det endelig var over, var jeg småredd, men mest sint. Jeg gjorde det eneste fornuftige: Jeg tydde til alkohol. Over flere halvlitere øl freste jeg rasende til kollegaer og kalte deg en tulling. Jeg la ut om hvor forbanna filmen din hadde gjort meg. Hvor utrolig farfetched og meningsløst det hele var. Hvordan du ikke hadde en plan, men bare pøste på med elementer, story lines, skumle bilder og vrøvl. Om hvordan du hadde trengt en som kunne holde deg i ørene under produksjonen, og om filmen hadde blitt kuttet ned til det halve, så kanskje, ja kanskje kunne det ha blitt til noe.

Og forbannelsen sitter ennå i. Det som gjør meg mest forbanna, er at jeg fortsatt, nesten en måned senere har bildene dine flimrende over netthinnen min. Laura Derns forpinte ansikt gir ikke slipp. Og jeg begynner i mitt stille sinn å innrømme overfor meg selv at kanskje forbannelsen min er et forsvar. At sinnet mitt kommer av at jeg rett og slett ikke er smart eller tålmodig nok til å forstå.

Og jeg klarer ikke å slutte å fundere på hva som egentlig skjedde i den trange kinosalen den kvelden.

God damn it.