Arto Paasilinna: «Kollektivt selvmord» (Aschehoug 2007, oversatt av Tor Tveite)Finsk fjernsynsteater

Finsk fjernsynsteater
Finsk fjernsynsteater
Artikkelen fortsetter under annonsen

Arto Paasilinna spøker med selvmordet uten å nærme seg sjelens aller mørkeste hulrom.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Arto Paasilinna

(f. 1942) har en stor litterær produksjon bak seg. Han debuterete i 1972, men det store gjennombruddet kom med «Harens år» i 1975. I dag er hans bøker oversatt til over 20 språk, og forfatteren er tildelt en rekke litterære priser i bl.a. Italia og Frankrike.

«Harens år» kom på norsk i 2005, «Den ulende mølleren» og «De hengte revenes skog» i 2006,. Nå er han Norges-aktuell med «Kollektivt selvmord».

Kilde: Aschehoug.no

Arto Paasilinna er en av Finlands mest populære forfattere, og de siste årene har flere av hans romaner dukket opp i norske oversettelser.

Disse har åpenbart slått an.

«Harens år», «De hengte revenes skog» og den glitrende «Den ulende mølleren» ligger bunkevis i bokhandlene for tiden. Sitter du på en flyplass kan du være sikker på at halvparten av menneskene rundt deg leser Paasilinna, mens den andre halvparten leser svensk krim.

Uansett, nå er endelig en ny Paasilinna-roman tilgjengelig på norsk.

Skyhøy selvmordsstatistikk

I «Kollektivt Selvmord», opprinnelig utgitt i 1990, møter vi den bankerotte direktøren Rellonen. Han sitter på trammen utenfor sitt sommerhus ved Fyllesjøen og drikker øl. Både hans hjerte og konto er tømt. Han beslutter å ta livet av seg i en gammel låve, men i gjerningsøyeblikket støter han på en gammel desillusjonert oberst som er ute i samme dystre ærend.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Rellonen er altså ikke alene om å vurdere selvmord i Finland, noe romanens åpning også ubeskjedent antyder.

Paasilinna kommer fra et land med skyhøy selvmordsstatistikk. Finnenes mektigste fiende skal være mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet skal sveve over dette ulykksalige folket, Gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har festet grepet så til de grader at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men etter en oppmuntrende natt med konjakk, smørbrød og badstue, bestemmer Rellonen og Oberst Kemppainen seg for å samle landets selvmordskandidater til et seminar, for å finne fellesskap i all miseren, og kanskje redde noen ut av depresjonene. Men det motsatte skjer etter seminaret: en gjeng deltakere bestemmer seg for å legge ut på en bussreise med Nordkapp som mål. Der skal de kjøre bussen rett ut i det iskalde havet og begå kollektivt selvmord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tungsinn og tøys

Det er et interessant og tabubelagt tema Arto Paasilinna har valgt å skrive om. Paasilinna føles da også som rett mann til å kunne ta tak i et så komplisert emne med innsikt og ureddhet. Vi vet jo allerede at han evner å balansere sin historiefortelling elegant mellom tungsinn og tøys. Ting skulle med andre ord love godt for en både morsom, trist og rørende historie om en reise mot kollektivt selvmord.

Og det begynner bra.

Bussturen gjennom Finland fungerer som en som en underholdende roadmovie i høy hastighet, der leseren får møte en rekke fargerike personer som har mistet lysten på livet. Noen er ensomme, andre har rotet vekk alt eller føler seg fastlåst i et liv de hater. Paasilinna forteller detaljert og engasjerende om disse menneskene, deres måltider og mislykkete selvmordsforsøk.

Han skriver tilforlatelig og vittig, og i starten er det ikke like lett å vite hvordan man skal takle Paasilinnas tørre selvmordsvitser. Ofte er han lattervekkende lakonisk, som for eksempel da menyen for selvmordsseminaret skal settes: «[K]unne det være noen vits i å fôre to hundre mennesker som uansett hadde planer om å ta livet av seg? For manges vedkommende ville maten være bortkastet, Rellonen syntes en kopp kaffe og et wienerbrød burde holde for folk som snart skulle dø.»

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter hvert kommer imidlertid selvmordsspøkene tett som badstueris, og alle er ikke like artige.

Det virker som om Paasilinna peprer leseren med svarte spøker, som for å utrydde tabuene som hviler rundt selvmordstematikken. Dessverre slutter mange av vitsene å gjøre inntrykk utover i romanen. De blir for repeterende, og glir forbi uten at man verken humrer eller føler det nappe i empatien.

En verden av silderetter

Et annet ankepunkt er romanens noe endimensjonale og lettvinte skildring av selvmordskameratene og deres problemer.

Vi slipper i liten grad inn i selvmordernes kompliserte sjeler, og årsaken til deres tungsinn er ofte utenforliggende uhell og praktiske problemer som tydeligvis lar seg ordne opp i ved hjelp av et godt måltid mat og en samtale ved en finsk innsjø. Det skal liksom ikke mer til enn at noen sier: «Ta deg en øl og et sildesmørbrød mens du nyter den vakre solnedgangen. Så skal du se du får lyst på livet igjen, kamerat!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere av karakterene ender opp som klovnete eventyrskikkelser som virrer rundt i sine raserte liv, som de verken klarer å administrere eller gjøre ende på. De trenger bare en klem, eventuelt et skikkelig tak i nakken, og noen som kan fortelle dem at verden er vakker, deilig og full av gode silderetter.

Denne psykologien blir alt for enkel og reduserer dessverre bokens utfordrende selvmordtematikk til en sjablongaktig farse om mennesker som ikke vet å sette pris på livet.

Overflatisk grep

«Kollektivt selvmord» klarer til tider å være svært morsom i sin lek med alvorlige emner. Flere scener og personskildringer er fornøyelige. Likevel preges romanens helhetlige prosjekt av et noe for overflatisk grep om emnet. Nettopp derfor blir aldri «Kollektivt selvmord» noe mer enn en småburlesk underholdningsroman, som hovedsakelig vekker én stor følelse: Undringen over om dette egentlig er særlig morsomt.

Karakter: 5 av 10

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter:

Tro, håp og ensomhet

Lesbisk nigger utan tenning

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur