En følsom og energisk fyr

Anders Wendin aka Moneybrother er ute med sitt fjerde album, «Mount Pleasure». Et album som er blitt svært godt mottatt både i Sverige og Norge. Både Ekspressen og Aftonbladet belønnet skiva med 4 av 5 mulige på karakterskalaen, mens flere norske aviser har trillet femmere.

Norske medier har selvfølgelig merket seg at Wendin har fått med seg Ane Brun på duetten, «It Might As Well Be Now». Men hvorfor Ane Brun, spør jeg Anders Wendin som for anledningen sitter i Stockholm.

- Ane Brun har jo bodd i Sverige ganske lenge. Jeg traff henne ute på klubber før jeg hadde slått i gjennom selv, svarer en ivrig Wendin.

- Jeg hadde ikke hørt hennes første skive, men da jeg hørte hennes andre (A Temporary Dive red. anm.) ble jeg helt slått ut. Jeg synes fremdeles det er en fantastisk plate. Og om jeg noensinne skulle gjøre en duett med noen, skulle jeg gjøre den med Brun, forteller Wendin som ikke er redd for å slå på stortromma. Hør bare:

- Jeg synes faktisk hennes andre skive er en Skandinavias beste noensinne. De beste låtene på plata er i verdensklasse, fortsetter Wendin uten snev av tvil i stemmen. - Den er helt utrolig, konstaterer han.

Musikknerden Wedin forteller at han likte å jobbe sammen med Brun.

- Duetten krever ganske mye av Ane Brun. Man må ha en veldig tilstedeværelse i stemmen om man skal klare å ivareta rollen. Brun er en av få som har det. Jeg jobbet lenge med å høres bra, men for Ane satt den som en spik etter kanskje to ganger.

«It Might As Well Be Now» kan minne litt om både The Pogues' «Fairytale Of New York» og «Baby, It's Cold Outside» med Ray Charles og Betty Carter.

Milevis fra Springsteen

Anders Wendin vokste opp i den lille byen Ludvika i Dalarna. Milevis unna metropolen Stockholm og et stort hav eller to unna Bruce Springsteen og rockeheltene i The Clash.

I 1994 så punkbandet Monster dagens lys. Et band sparket i gang av Wendin og Viktor Brobacke som lagde musikk i krysningspunktet Dexys Midnight Runners og The Clash. Noe som blant annet resulterte i høyoktanalbum som «Rockers Delight og Gone», «Gone, Gone/A Bash Dem». Men ingenting varer som kjent evig. Ei heller Monster.

Våren 2003 slapp Anders Wendin aka Moneybrother sitt første album, «Blood Panic». Låter som «Reconsider Me », «It's Been Hurting All The Way With You Joanna » og «Stormy Weather» traff broderfolket så hardt at debutanten solgte til gull og ble belønnet med en Grammis for beste rockealbum. Men kanskje viktigst av alt: musikkpressen elsket det de hørte.

Det vanskelige andrealbumet, «To Die Alone» var, om dere tør å stole på undertegnede og en samlet svensk musikkpresse, enda bedre. Digre patetiske følelser puttet inn i nydelige melodier, hevet Moneybrothers musikk flere meter over bakken og oppover listene i Sverige. Dramatisk, romantisk og energisk musikk som hadde en tendens til å treffe den følsomme muskelen som får blodet til å danse og vrikke på rompa på sin reise gjennom kroppen. Låter som «They're Building Walls Around Us » og «Blow Him Back Into My Arms» traff nok en gang de gul-blåe hardt.

- Mine to første skiver er klassiske indie-produksjoner, forteller Anders når vi snakker om platene hans. - De låter ganske muggiga, men på en bra måte. Den andre plata synes jeg kanskje høres litt ut som Tindersticks eller Nick Cave. Eller noe sånt.

- «To Die Alone» var jo litt nedpå, litt blå.....

- Presis

- ... hva med ditt nye album, «Mount Pleasure»?

- «To Die Alone» handlet mest av alt om et forhold som ikke fungerte, i motsetning til «Mount Pleasure» som ble laget i en periode da jeg var mye på krogen og traff mange nye kompiser. Jeg hadde det ganske enkelt bra. Det er enklere å lage låter som henter sin kraft fra noe positivt. «Mount Pleasure» ble derfor en gladere skive.

- «Mount Pleasure» er den beste Moneybrother-skiva så langt, fortsetter Wendin. - Med uvanlig mye følelser med tanke på at den er så kort.

Joda, han er både pompøs og følelsesladet, den godeste Moneybrother. Noe han selv utdyper på hjemmesiden sin: «When on stage or recording, I want it to be very big and beautiful, even bigger and more beautiful than I really am.»

- Hva med coveret på «Mount Pleasure?

- Jeg ville at bildet på coveret skulle vise en handikappet, såret og skadet kille som har åkt på en snyting, men som likevel står oppreist med et smil rundt leppene. Han er skadet, men har det bra.

- Og killen heter Anders, ikke sant?

- Ja.

I 2006 slapp Anders Wendin, nå som Pengabrosan, ut et album med coverlåter. En herlig samling med gamle og nye låter av artister som aldri vil gå av moten. Som for eksempel Ron Sexsmith, Steve Forbert, Kirsty MacColl og Tom Waits. Alle sunget på svensk.

- Jeg oversatte ikke tekstene rakt av, jeg fant på litt selv også, sier Wendin som blant annet fikk hjelp med oversettelsene av Love Antell i Florence Valentin.

- Jeg fikk for meg at det kunne bli en bra skiva, at det var en bra idé, forteller Anders når jeg spør ham om bakgrunnen for å lage (med ett unntak) et rent coveralbum.

- Om noen av mine favorittartister i Sverige hadde gjort noe lignende, ville jeg gjerne hørt albumet. Skulle gjerne hørt Nikolai Dunger tolke sine favoritter på svensk.

- Kommer du til å synge på svensk igjen?

- Njaa, det kommer nok til å hende igjen, men for øyeblikket trives jeg bra med å skrive på engelsk.

- Kan du anbefale noen andre svenske artister?

- Jeg hører mye på et band som heter Florence Valentin, de er veldig bra. Säkert og Salem, som jeg har vært på turne med, likeså. Nikolas Dunger er en annen bra artist, akkurat som Håkan Hellström. Det finnes mange...

- Jeg har skrevet opp noen artister jeg mistenker deg for å like. Kan du velge ut et album per artist?

- Ja visst. Absolutt.

- Bra. Da begynner jeg med Bruce Springsteen? Jeg har nemlig fått det for meg at du hørte mye på hans to første album i den perioden du lagde «Mount Pleasure».

- Jeg synes «Born To Run» er best. Det er den mest varierte Springsteen-skiva. Det kreves en stor grad av musikalitet for å lage en sånn plate. De to første er også bra, men det er mest på grunn av låtene. «Born to Run» derimot krever en kille som jobber veldig hårdt. En massiv produksjon, klar og tydelig. Høres fremdeles veldig hi-fi ut.

- Greit. Hva med The Clash?

- Jeg har alltid likt «Give' Em Enough Rope». Høres litt ut som den nye platen min når det gjelder produksjonen. Jeg ville lage et rockealbum der gitarene låter jævlig bra. Omtrent som på «Give' Em Enough Rope».

- Steve Forbert?

- Steve Forbert er et ganske nytt bekjentskap. Jeg kjøpte hans første album på vinyl for bare noen år siden. Og var helt tagen. Fantastisk låtskriver. Liker best «Jackrabbit Slim», men Forbert har skrevet mange bra låter.

- Jeg vet at du liker Mink De Ville.

- Jeg elsker Mink De Ville. Han har så jævla cool stil, kule låter, kjærlighetsfull, men likevel alltid med en kniv i baklomma. Litt farlig, men også romantisk. Han er alt som jeg ville være, faktisk. Jeg henter mye inspirasjon fra Mink De Ville. Hadde jeg skrevet låter på 70-tallet, hadde jeg nok hørtes ut akkurat som ham.

- Og så må jeg spørre deg om Dexys Midnight Runners.

- Jeg liker også dem veldig godt. Når det gjelder den call and respons-greia med stemmene, har jeg hentet mye fra Dexys. Liker alle platene deres, men den første skiva er bare helt utrolig.

- Til slutt, hva med Eldkvarn?

- Jeg hadde ikke hørt så mye på Eldkvarn, før alle begynte å fortelle meg at jeg hørtes litt ut som dem. Noe som resulterte i at jeg begynte jeg å kjøpe Lp-ene deres. Nå elsker jeg dem. Deres to siste album er helt outstanding. Den forrige plate, «Atlantis», er den beste svenske skiva på fem, seks år. Men mange av de gamle Eldkvarn-skivene er også jättebra,avslutter Anders Wendin aka Moneybrother som spiller på Rockefeller i Oslo den 14. oktober. Og oppvarmingsband? Florence Valentin, selvfølgelig.

Les ABC Nyheters anmeldelse av «Mount Pleasure » her