Stig Sæterbakken: «Usynlige hender» (Cappelen 2007, 212 sider)Grøss fra Sæterbakken

Grøss fra Sæterbakken
Grøss fra Sæterbakken
Artikkelen fortsetter under annonsen

Stig Sæterbakkens siste roman «Usynlige hender» får ABC Nyheters anmelder til å grøsse.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foruroligende
Det hviler en trykkende, foruroligende stemning over handlingen i Stig Sæterbakkens nye roman, mener ABC Nyheters anmelder Silje Bekeng. (Foto: Stig Sæterbakken, Cappelen)

Stig Sæterbakkens siste roman handler om politiførstebetjent Kristian Wold, en mann hvis liv har tatt form som en tom sjablong: han er tappet, tynget av et ekteskap i oppløsning og en ihjeltiet hendelse i fortiden.

Wold settes på en ett år gammel forsvinningssak, med klar beskjed om at hans oppgave er å avslutte etterforskninga på en nogenlunde verdig måte og henlegge saken. Når han møter moren til den 14-årige jenta som er forsvunnet, dras han likevel inn i saken, og mot moren. I et slags vakuum fra virkeligheten oppstår det et forhold mellom dem, noe som gjør ham enda mer fraværende overfor kona Anne-Sofie, som går syk hjemme.

Psykologisk thriller

«Usynlige hender» er en psykologisk thriller der krimgåten blir bakteppe for utviklinga av relasjonene i et relativt enkelt, men velfungerende persongalleri. Det handler om hvordan mennesker forsvinner for hverandre, de ulike måtene de kan gjøre dette på, men også hvordan de kan åpne seg for hverandre, risikoen åpenheten kan innebære: «Jeg tenkte at hvis jeg svarer, kommer noe til å løsne, eller dele seg, som det etterpå ikke vil være mulig å sette sammen igjen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er politietterforskeren som forteller historien. Han har tidvis svært poetiske betraktninger om verden. Likevel holdes både han selv og leseren på avstand fra følelseslivet hans, og det med god grunn, for i dypet av denne mannen lurer det noe fryktelig mørkt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det bringer oss til et annet av bokas temaer: Hva kjærlighet kan gjøre med folk, på godt og vondt - med vekt på det siste.

Filmatiske kvaliteter

Både bokas tone, hovedpersonen og forholdet til kona minner meg om Sæterbakkens forrige roman, «Besøket». Det hviler en trykkende, foruroligende stemning over handlingen; det regner ustanselig fortellinga gjennom. Språket har filmatiske kvaliteter, jeg ser for meg dunkle, rustfargede bilder. Det hviler noe gammelmodig over det hele.

Sæterbakken sier selv at han er inspirert av Georges Simenon og hans serie om den franske etterforskeren Jules Maigret, skrevet mellom 1930- og 1970-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en kunst, dette å kunne skrive så den egentlige fortellingen kan leses inn mellom linjene. Stig Sæterbakkens skrivestil er enkel og konsis, dvelende på en stram måte, men han skriver med de skumleste spøkelser mellom linjene. De rører ved deg mens du leser, som, vel, usynlige hender. Og jeg tar meg i å lure på hvordan spenningen i denne romanen oppstår. Den er der, men den er vanskelig å gripe tak i.

Livløse kvinner

På lignende måte har boka en dybde som først trer skikkelig fram etter endt lesning. Underveis er det Sæterbakkens evne til å gi historier driv og retning som er bærende. Men jeg ønsker meg innimellom at han ville gi kvinneskikkelsene sine mere liv; en rolle utover den som sørgende/syk/forrådt.

For mye skal ikke sies om hvordan handlingen utfolder seg. Mot slutten blir jeg fryktelig forvirra, og jeg lukker boka med en ubestemmelig, nagende følelse.

Det tar litt tid før det synker inn hva som virkelig skjedde.

Og da kommer den grøssende følelsen.

Karakter: 7/10

Fleire bokmeldingar:

Glatt, motstandsløst oljeeventyr

Strålande debutroman om lektor i krise

ABC Nyheter litteratur