England mitt England

Karakter: 8 av 10

Det er særlig èn ting som sitter igjen etter å ha sett This is England og det er den smittende, trillende latteren til den 12 år gamle hovedpersonen «Shaun». Debutanten Thomas Turgoose er et absolutt funn av en skuespiller og kan sjarmere den mest harhudede kritiker.

Men, selv om det er Turgooses latter jeg husker best er det i utgangspunktet ikke mye å le av i denne filmen.

Historien som fortelles i «This is England» er nemlig basert på regissør Shane Meadows (Dead Man's Shoes /Once Upon a Time in the Midlands) egne opplevelser i sin harde oppvekst.

Dårlige venner

Unge Shaun synes livet suger. Faren er død i Falklandskrigen, moren har dårlig råd og som et resultat må guttungen gå med klær som gjør ham til et yndet mobbeoffer. Livet forandrer seg drastisk når noen skinheads tar ham inn i varmen. Guttungen som tørster etter å høre hjemme knytter seg i rekordfart til gjengen. Det går ikke lang tid før han både baberer hodet og trekker på seg et par Doc Martins-støvler. Når han på toppen av det hele får sitt første kyss av en merkelig Boy George-lignende eldre jente føler Shaun seg akseptert og lykkelig. Idyllen blir imidlertid forstyrret når den rasistiske og voldelige «Combo» dukker opp på banen. På en svært effektiv måte viser Meadows forskjellen mellom den originale skinhead-kulturen og mer høyrevridde, nazisympatiserende grupperinger.

Skittent og herlig

Som anglofil filmelsker flasket opp på Mike Leigh og Ken Loach er det ikke fritt for at «This is England» er en gavepakke av en film. Jeg elsker den grå, skitne og til tider håpløse beretningen. Man kan nærmest lukte fish and chips og urinstinkende bakgater. Allerede fra introen sitter soundtracket som et skudd og TV-klippene fra 80-tallet gjør oss klar for historien som kommer. For som vi allerede vet så var det ikke akkurat enkelt for arbeiderklassen å vokse opp under Tatchers jernhånd.

Men når alt kommer til alt så er «This is England» langt mindre pessimistisk enn det den kunne ha vært. Det ligger en lun varme mellom linjene noe som igjen har å gjøre med unikumet Turgoose. Med de triste øynene og den merkelige framtoningen gir han filmen den varmen og ømheten den trenger. Og det er i de næreste beskrivelsene av Shaunes liv at filmen er best. Vi ser guttungen drive rundt uten mål og mening. Han skyter med sprettert og sykler i ensomhet. Vi i publikum får straks medlidenhet og beskyttelsesinstinktet våkner.

Det kan sies at deler av historien er litt vel opplagt. Og spranget fra cord-fløyel til boots kan virke brått. Men slike detaljer drukner i det som oppleves som en helstøpt filmopplevelse som til tider gir gåsehud.