Orchestral Manoeuvres In The Dark: «Architecture & Morality» (Virgin)Den «nye» musikken, 26 år senere

Nesten-klassiker

(Bergen, november 1981): Undertegnede er fjortis og jobber som ekstrahjelp i alternativ platesjappe i Norges nest største by. Hver mandag kommer det ny forsendelse med importerte plater fra England, og øverst i månedens første bunke ligger «Architecture & Morality» og glinser med sitt flotte og stilfulle cover. Det er gult og har et åpent vindu som gjenspeiler bildet i innercoveret. En plate som dette fanget den unge og uvitende sjelens oppmerksomhet og ble umiddelbart satt på over anlegget i butikken.

Den langt eldre butikksjefen foretrakk vanligvis bluesrock og psykedelisk rock og hatet det meste som var nytt. Synthpop sto i alle fall ikke særlig høyt i kurs. Men i likhet med sin yngste ansatte lot han seg fascinere og fengsle av Liverpool-bandet Orchestral Manoeuvres In The Darks særegne og suggererende lydbilde, som gjorde seg særlig bemerket i introen til låten «Joan Of Arc». Med dette var synthpopen definitivt en sjanger å regne med og ta på alvor, og utvilsomt verdt å sjekke nærmere ut.

Ved siden av samtidige som Ultravox, Visage, og til dels også Depeche Mode, gjorde Orchestral Manoeuvres In The Dark (OMD) sitt inntog på den britiske postpunk-scenen rundt inngangen til 1980-tallet. Dette var midt i den såkalte new romantics-perioden, hvor langt mer populære grupper som Duran Duran og Spandau Ballet også hørte hjemme i sine første leveår. Snåle klær var minst like viktig som alle de underlige lydene som synthesizere gjorde om til lyttbar musikk.

Mens Duran Duran og Spandau Ballet beveget seg gradvis mot mer rendyrket popmusikk og oppnådde langt større popularitet på hitlistene, gikk OMD i en langt mer innadvendt og industriell retning med sine tre første album. Deres to første, «Orchestral Manoeuvres In The Dark» og «Organisation», kom begge året før og banet vei for fullendte uttrykket som preget «Architecture & Morality». Albumet står i dag tilbake som det nærmeste duoen kom en klassiker, og nå foreligger en oppdatert utgave på CD med bonusspor og oppdatert digitalt lyd.

Lyden er i likhet med de to første utgivelsene signert Andy McCluskey og Paul Humphrey (gruppen besto på dette tidspunktet egentlig av fem medlemmer, men det var disse to som utgjorde kjernen i OMD, red.anm.) upåklagelig bundet av synthpopens kalde lenker, men albumet utstråler like fullt varme og energi som gjør verket til en stor lytteropplevelse også i dag, 26 år etter sin oppstandelse. Spesielt tydelig kommer dette til overflaten i førstesingelen «Souvenir» og albumets to signaturlåter som begge omhandler Jeanne d'Arc; «Joan Of Arc» og «Maid Of Orleans». For øvrig tre singler som også gjorde OMD kjent for allmenheten med høye listeplasseringer på UK Top 40 i 1981 (som henholdsvis nådde tredje, femte og fjerdeplass). Albumet «Architecture & Morality» klatret på sin side så langt som til tredjeplass på albumlisten i november 1981. Sjelden kost i en periode hvor Shakin' Stevens og Julio Iglesias var folkets favoritter.

Gjenhøret med «Architecture & Morality» i 2007 er kanskje ikke helt sammenlignbart med første møte med platen tilbake i 1981. Bonusmaterialet består av utelatte låter fra studioinnspillingen og alternative versjoner av de opprinnelige sporene, uten at de gir helhetsopplevelsen et løft. Dette fordi den opprinnelige versjonen av albumet står støtt som fjell på sine egne, originale ben.

Etter dette fikk OMD-gutta smaken på suksess, og tilnærmet seg etter hvert en langt mer ordinær pop-stil. Så sent som i 1991, ti år etter «Architecture & Morality», nådde de tilsvarende høyder på de engelske singellistene med «Sailing On The Seven Seas» og «Pandora's Box (It's A Long, Long Way)», men da langt mer strømlinjeformet og strippet for særpreg. OMD fikk sin siste listeplassering i 1996 med «Walking On The Milky Way», også den en erketypisk og relativt uinteressant listepoplåt, tilrettelagt og formet av sin samtid.

Men at OMD med dette verket har satt spor etter seg hersker det likevel liten tvil om! «Architecture & Morality» låter fremdeles spennende, er fremdeles originalt i formen og omgir seg med vellyd som er sjelden kost på dagens langt bredere marked hvor alle stilarter krysser hverandre. Anbefales!


Karakter: 8/10