Haltende løgner

Karakter: 6 av 10

Mye er sagt om og ikke minst av Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Den 45-årige regissøren er stadig vekk ute i media med kontroversielle meninger. Han proklamerer villig vekk sin entusiasme for kjøpesex og homseporno. I tillegg har mannen en bakgrunn som trashfilmens far i Norge. Det var med andre ord ikke fritt for at jeg hadde høye forventninger til at filmen «5 løgner» skulle være noe langt utenom det vanlige.

Og jeg skal innrømme at Jacobsen til en viss grad innfrir mine forventninger. «5 løgner» er til tider både spennende og original. Uheldigvis er filmen også særdeles ujevn, noe som fører til at enkelte av karakterene frastår som så overraskende platte og melodramatiske at det grenser til det latterlige.

Everything is connected

«5 løgner» er en lappeteppefilm àla «Short Cuts» eller «Hawaii Oslo» om du vil. Vi følger fem mennesker i løpet av et døgn i Oslo. Formulaen skulle være velkjent for publikum etterhvert. En slik type fortelling har en stor fallhøyde ettersom de mange historiene blir satt opp mot hverandre på godt og vondt.

La meg starte med det som fungerer: Gard Eidsvold («Kvinnen i mitt liv» «Min misunnelige frisør») gjør som vanlig en overbevisende innsats. Denne gangen som den forknytte karrièremannen Torgrim som bruker TV-mediet for å framstå som super-pappa for sin sønn med downssyndrom. Forholdet mellom ham og konen (Ulrikke Hansen Døvigen) er nydelig underspillt. Små nyanser i gester, ansiktsutrykk og kommentarer får oss til å forstå at det her ligger en komplisert og mørk samlivshistorie skjult bak det «perfekte» ytre.

Historien rundt 60-åringe Ragnar (Michalis Koutsogiannakis ), som har en forkjærlighet for unge gutter, er også interessant. Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg si at det er vanskelig å mislike en mann som begraver cheeseburgere. Det er særlig i beskrivelsene av denne mannen at Jacobsen får vist fram sin absurde og eksperimenterende side. Enkelte av scenene i denne sekvensen er noe av det mest surrealistiske jeg har sett på norsk film på lenge. Formspråket er fargerikt og saftig.

Platte pappfigurer

Det mangler altså ikke på gode ting i filmen. Dessverre er det enkelte av de fem historiene som ikke er like gode som de andre. For ettersom Jacobsen viser at han både har guts og tøffhet så blir jeg ekstra overrasket over hvor platte noen av karakterene er. Særlig sliter jeg med kjøpesenterklovnen Ulrik (Kim Sørensen) som framstår som en klisje av en mannsperson. Det er forunderlig at Jacobsen klarer å skape noe så mangefasettert som karakteren Torgrim og samtidig noe så pappfiguraktig og simpelt som Ulrik. Jeg kjøper heller ikke Pia Tjelta som postordrebrud. For meg ble denne karakteren aldri mer enn Tjelta som tuller rundt med en fjollete aksent. I beskrivelsene av den forelskede ungjenten i rullestol (Charlotte Frogner) vipper hele historien over i det sukkersøte.

Som dere forstår gaper Jacobsen over mye i denne filmen. Homofili, sex, trafficking, konemishandling, prostitusjon, funksjonshemming, alkoholproblemer, downssyndrom. You name it. Til tider blir det for mye av det gode, eller vonde om du vil. Og for å være en såpass kontroversiell mann er deler av filmen uventet konvensjonell.

Les også: Intervju med regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen