Singing in the rain

Jaja, så sitter man her, da. Etter å ha kommet seg hjem, fått spylt av seg gjørma, fått i seg litt norsk husmannskost og gjort bot for søvnmangelen, ser jeg tilbake på Roskilde-oppholdet . Folka, konsertene, været, maten, drikken, og - ikke minst - stemningen.

Etter å ha blitt bombardert med utsagn som «Næmmen, er det gjørmebryteren?», «Jasså, du drukna ikke?», begynner jeg å bli litt lei av å si dette, men jo, det var fantastisk gøy på Roskilde i år også. Ok, da. Regnet og gjørma la en liten demper på stemningen, men det skal mer til enn litt nedbør for å hindre 70-80 000 glade ungdommer fra å ha det gøy. Av de 70-80 000 fikk nok de fleste med seg en god del konserter i løpet av uka, gjerne opp mot 10-15 stykker. Det blir fort en million konsertopplevelser, det. Her følger et sammendrag av noen av mine opplevelser.

Torsdag 5. juli

Denne dagen regnet det da jeg våknet i teltet mitt. - Æh, jeg gidder ikke å gå ut av teltet før det slutter å regne, tenkte jeg. Men måtte gi opp etter halvannen times tid. Regnet nektet plent å vike. Fra jeg våknet til jeg la meg regnet det konstant; det var denne dagen som var den store kneika, dagen som skilte klinten fra hveten. En del valgte å dra hjem, men de fleste valgte å bli. Og de som ble igjen, søkte tilflukt under alt de måtte komme over som kunne fungere som tak.Deriblant, til min store fortvilelse, konsertteltdukere.

Da jeg før starten på festivalens første konsert for min del, Arcade Fire, ankom Arena-teltet, virket det som brorparten av festivalgjengerne hadde bestemt seg for å søke tilflukt her. Folk sto som sild i tønne, og med min høyde og BMI, var det vanskelig å se noe som helst uten å konstant måtte stå på tå. Min opplevelse av konserten begrenset seg derfor i stor grad til lyden. Men for en lyd det var! Min irritasjon over at Jens Lekman var satt opp samtidig som Arcade Fire, ble raskt glemt. Til bare å ha gitt ut to album, har Arcade Fire låtmateriale de fleste band ville drept for. Gåsehuden rakk så vidt å forlate armene før den neste låta lokket den fram igjen. Konserten var en oppvisning i kontrasten mellom skjøre, intime partier og gigantiske melodier. Fantastisk.

Etter seansen til Win Butler & Co., var det fullt firsprang mot Odeon-teltet, der LCD Soundsystem spilte opp til dans. Noe det var plass til i dette teltet; det lot til at de fleste prioriterte The Killers' opptreden på Orange. Å kategorisere LCD Soundsystem som electronica er og blir feil, noe som ettertrykkelig ble bevist denne kvelden. James Murphy stilte med to gitarister, bassist, trommis og en på synth, i tillegg til at han selv lekte seg med perkusjon og synth. Men hvor bra LCD enn er på plate, konsertversjonen ble litt uvant for meg, selv om det trolig ville funket bedre i en liten klubb enn i et stort festivaltelt.

At konsertversjonene av låtene var minst like lange som albumversjonene, var faktisk litt problematisk fordi dynamikken og utviklingen i låtene i stor grad ligger i detaljene. Det faktum at LCD Soundsystem slet litt med lyden denne kvelden, gjorde det enda vanskelig å gripe fatt i detaljene. Murphy selv virket da heller ikke helt fornøyd, og flyttet stadig på monitorene. Det ble imidlertid langt bedre etter hvert, og «Yeah» og «All My Friends» innfridde absolutt. Da bandet også kjørte gjennom suverene «New York I love you, but you're bringing me down», var jeg alt i alt ganske fornøyd.

Mastodon, et band jeg lenge har gledet meg til å se live, var siste band ut for min del torsdag. Selv om Arcade Fires konsert var rørende og enormt følelsesladet, ble Mastodons konsert i Arena-teltet dagens høydepunkt. Mastodon bekreftet denne kvelden at det fortsatt er håp for metallen. Atlanta-bandet framførte låtene med brutale metallpartier i skjønn forening med demonstrasjoner av nesten motbydelig spilledyktighet.

Brann Dailor er og blir verdens beste metalltrommis, og spilte som en virvelvind. Høydepunkter fra de to siste albumene kom som perler på en snor, og til min store glede ble også «March of the Fire Ants» fra «Remission» tatt fram. Låter som «Iron Tusk», «The Wolf is Loose» og «Blood and Thunder», kombinert med et imponerende lysshow, gjorde at konserten ble det utmattende sanseinntrykket som en metallkonsert skal være. Metallen er ikke død, den er gjenfødt i form av Mastodon. «Fuck yeah», som James Hetfield ville sagt for 20 år siden.

Fredag 6. juli

Med både Arcade Fire, Mastodon og LCD Soundsystem unnagjort på torsdag, var det egentlig ingen band igjen som jeg virkelig brant etter å se. De resterende dagene av festivalen ble derfor brukt til å bli med kamerater på konserter de ville på og å kikke innom konserter med gamle helter eller nye band jeg var litt nysgjerrig på.

De to første konsertene fredag, Katatonia og In Flames, var i kategorien «band kamerater ville se». Katatonia kjente jeg lite til fra før, og det jeg så inspirerte meg ikke til å sjekke ut bandet med det første. Forestillingen var rett og slett ganske tam og kjedelig. In Flames var derimot langt bedre og langt mer energisk. Problemet er bare at jeg ikke har stort til overs for emo-metallen In Flames har bedrevet på de siste albumene, spesielt ikke den billige vekslingen mellom bög- og busemann-vokal og thrash-partier og dreadbanging-breakdowns. Og materiale fra for eksempel. «The Jester Race», kunne man bare se langt etter. Min sidemann virket imidlertid storfornøyd.

Da In Flames hadde klynket fra seg, gikk jeg opp til Odeon igjen for å kaste i meg en tallerken penne pesto og å få med et glimt av legenden Roky Erickson. Noe som ble en trivelig opplevelse, selv om jeg egentlig kjenner altfor lite til Ericksons verker. Erickson & The Explosives pumpet ut småpsykedelisk blues og skranglete rock (les: gubbrock), med akkurat passe sjarm og snert.

Deretter var det duket for dagens ubestridte høydepunkt, Beastie Boys på Orange. Med en katalog som the Beasties' kunne denne konserten bli alt fra en innadvent jamsession til en kitschy hitparade. Til min store glede ble det en herlig mellomting: Adam, Adam, Mike og Mike kjørte en del hits, litt instrumentalfunk fra den nye plata og - takk og pris - masser av gull fra «Ill Communication». «Sabotage», «Sure Shot», «Heart Attack Man» og «Tough Guy». Wow! Salige flir og nostalgirush var min reaksjon. Props til Mixmaster Mike for årets spenstigste crossfade (eller hva det heter)fra «Killing in the Name» til «Immigrant Song». Nice.

Etter denne seansen skulle det mye til for å toppe kvelden, noe som heller ikke skjedde. Jeg kikket bortom Dizzee Rascal på Cosmopol, og han gjorde sin greie som forventet: Tung, bassbuldrende grime-rap uten altfor mye hooks og publikumsfrieri. Tøft nok, men siden jeg egentlig ikke er noen stor tilhenger av hip hop, stakk jeg heller bort på Orange og ventet på Queens of the Stone Age i stedet for å bounce til beaten.

Jeg liker Josh Homme. Kanskje mest fordi jeg kan namedroppe han når noen peker på hårfargen min og sier "Simply Red", men også fordi han er en kul popsnekker av en stonerrocker. Jeg synes også han har fått ufortjent mye hets for QOTSA-platene som er gitt ut etter Nick Oliveris avgang. I liveformatet merket jeg imidlertid for første gang savnet av Oliveris energi og galskap. Det var kult, absolutt, men de nye låtene og Hommes sløve syngestil gjorde det hele litt tamt. Klokka elleve en fredagskveld er det på sinn plass med litt ballerøskende rock. Og Homme & Co. fikk ikke godt nok tak denne kvelden. Noe som selvfølgelig var litt trist. Men snart var det lørdag.

Fortsettelsen følger i morgen