Hovefestivalen. TeltscenenKlaxons - den nye energien!

Ting har skjedd raskt for Londonkvartetten, de er allerede i Norge, et drøyt år etter at de ga ut sin første singel på Angular Records. Sjansen til å nå utover sine egne landegrenser, brukte bandet til å pumpe og pøse ut av alt de hadde; energisk og vanvittig pågående. Det unge publikummet svarte umiddelbart. For dette er den nye energien; en ny setting å forholde seg til. Nye koder og fakter, men Klaxons er befriende hesblesende og hyperaktive.

Det eneste som forteller oss at vi er på en vanlig popkonsert er vokalbiten. Resten kan minne om alt fra «Underwater Experiences» med Wire. Selv om arrangørene hadde lagt litt opp til et raveshow, delt ut glowsticks og forberedt seg på lite ølsalg og mange vanningspauser, hadde de nok feilberegnet publikum. De er unge, de er ivrige, men det er ikke særlig rusa. Sånn sett minnet dette mer om Quart i 1994 der festivalen stilte med heksedoktorer og kvakksalvere for de som hadde tatt for mye møllers tran.

Stemningen i salen steg utover i settet. Klaxons brukte sin gylne mulighet optimalt og sto på som faen. Som stammen i kompet holder bassisten Jamie bandet sammen, men også måten han kastratsynger på er blitt bandets kjennetegn og varemerke. The «Golden Skans» kom i en kjempeversjon. Singlene «Atlantis to Interzone» og «Magick» la alt til rette for «Gravity's Rainbow», som i en guddommelige versjon løfter salen opp i høyere sfærer - ingen lettet på øyelokkene over crowdsurfingen som til og med vaktene lot passere.

Klaxons låter er veldig korte og strukturerte i forhold til rave, men også i forhold til rock. Vi snakker om to, toppen tre minutters intense energibomber, med mye dynamikk, tilstedeværelse og utadrettet energi. Bandet klarte utrolig nok å holde intensiteten oppe ved hjelp av en lite selvhøytidelig stil, bra kommunikasjon med publikum både som masse men også enkeltpersoner ble sett og anerkjent. Det var bare gode vibber, alle smilte, hoppet, sang og strakk hendene i været.

Med «Four Horsemen» (ikke å forveksle med The Clash-låta) avsluttet bandet det som fremstod som en åpenbaring av ny pågående naivisme forkledd som musikk. Og - om vi skal tro bandet - hadde de et håp om snart å vende tilbake til et vidunderlig norsk publikum.

Karakter: 9 av 10

Foto: Wikipedia