Ryan Adams: «Easy Tiger» (Lost Highway / Universal)Bra brøl

På sitt tiende soloalbum, eller niende om du velger å telle «Love Is Hell 1 & 2» som ett, kan det virke som om Ryan Adams har funnet seg selv.

«Easy Tiger» er et helstøpt album der backingbandet Cardinals preger begivenhetene med homogene arrangementer av solide melodier. Kall det gjerne formelrock.

Adams skriver aldri dårlige låter, men like mye nerve som på solodebuten «Heartbreaker» har han tilgode å fremkalle på et helt album siden denne moderne klassikeren ble sluppet.

Urettferdig å sammenligne ethvert plateslipp med «Heartbreaker» sier du, og har selvsagt rett. Likefullt er det noe som mangler med «Easy Tiger», og jeg tror etter nærmere tjue gjennomlyttinger at faktoren som mangler er nerven, eller tilstedeværelsen om du vil.

Ryan Adams og hans Cardinals betrakter stoffet med en avstand og profesjonalitet som ikke nødvendigvis er en uting, men som i tilfellet låtsnekker Adams svekker resultatet en smule denne gangen. Tror jeg. Denne anmelder finner det nemlig svært vanskelig å finne kjernen av albumets briljans, selv etter å ha levd med plata i tre uker. Det ene sporet blir litt for likt det forrige. Ingen låter kryper innpå meg, ingen griper tak i meg og trygler om gjentatte spillinger (avslutningssporet «I Taught Myself How To Grow Old» er dog svært nær). Jeg hører en svært god plate, men ikke noe mesterverk. I Adams-kanonen sorterer den bak «Heartbreaker», «Gold» og 2005s «Jacksonville City Nights» og «Cold Roses».

Så, hvorfor er «Easy Tiger» en bra plate? Svaret er stabilt høyt nivå på låtmaterialet og et flott band. «Two» (i duett med Sheryl Crow - godt valg), «Oh My God, Whatever, Etc.» og nevnte «I Taught Myself How To Grow Old» står i spissen for låtmaterialet, mens den gamle MOJO-favoritten Neal Casal får premien for bandets beste.

Karakter: 8 av 10