Bon Jovi: «Lost Highway» (Mercury/Universal)Boring!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Bandet som slo igjennom for alvor i 1986 med millionselgeren «Slippery When Wet», hadde en gang i tiden sin egen identitet. I ettertid latterliggjort som puddelband og et skrekkeksempel på 80-tallets smakløshet, men i realiteten et melodiøst hardrockband som leverte uimotståelig fengende låter. Selv var jeg stor fan allerede fra debuten to år tidligere.
Jon Bon Jovi har alltid snakket varmt om sine lokale Jesey-helter Bruce Springsteen og Southside Johnny, og særlig fra og med albumet «New Jersey» kunne man høre påvirkningen fra disse i bandets musikk.
Saken er at Bon Jovi hele tiden har beveget seg mot et mer og mer rootsy uttrykk. Dette kulminerer altså med «Lost Highway».
Forhåndsrapportene fortalte at dette skulle bli et countryalbum, men selv om det er spilt inn i Nashville, og enkelte grep fra denne sjangeren er hørbare, stemmer ikke dette. Dette er folkaktig, amerikansk rootsmusikk, fremført av et rockeband.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTil tider, mest på grunn av instrumenteringen, minner det om The Hooters, men mest av alt minner det om et band som har tatt det avgjørende steget inn i de voksnes rekker. Med andre ord låter det dritkjedelig.
Første gang jeg hørte platen var jeg imidlertid positivt innstilt. Jeg kjørte på motorveien, det var sol og varme, og musikken dundret ut av høyttalerne. Der og da fungerte det faktisk. Andre gangen jeg hørte platen var jeg allerede lei.
Tittelkuttet er første spor, og er sammen med «Summertime», «Whole Lot Of Leavin'» og «We Got It Going On» det som fungerer best på denne platen. Felles for disse låtene er at de har et visst driv og at melodiene overlever minst tre gjennomhøringer. Resten av materialet er intetsigende, og jeg kan ikke si at det hjelper nevneverdig å ha med gjesteartister som Leann Rimes...
Som nevnt har jeg tidligere hatt sansen for Bon Jovi, men det bandet er det ikke mye igjen av. Det hjelper ikke engang at det står Desmond Child på coveret, jeg er lei av ham også. Takk for seg.
