Reisebrev fra Baku i Aserbajdsjan:Med Grieg i kofferten

ABC Nyheter følger musikerne Michael Süssmann og Signe Bakke på deres turné til Georgia og Aserbajdsjan.

Les forrige del av reisebrevet her.

3. del:

Dagen før dagen innledes andre del av turneen, og truppen, bestående av Michael Süssmann, fiolin, Signe Bakke, klaver, samt undertegnede skribent, setter vi oss på flyet mot Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan.

Det eurasiatiske landskapet strekker seg ut under oss, vidt forskjellig fra den norske fjellheimen. Høyslettene ligger som modellert i leire med grønn filt drapert over i myke folder. Her og der stikker det gulaktige fjellet opp gjennom det grønne dekket. Her finnes ingen grå granitt. I sør trenger spisse fjell gjennom skyene, det er den lille Kaukasus-fjellkjeden vi skimter i blått. Frodigheten blir etter hvert erstattet av tørt steppelandskap.

Baku ligger på en halvøy i Kaspishavet og er tydelig preget av overfloden på olje og mangelen på vann.

Hotellet SAS Plaza som vi blir innlosjert på, er en stor kontrast til Tbilisi Mariott hotel. Elegansen fra det ærverdige, nyrestaurerte hotellet i Georgias hovedstad er byttet ut med luksuriøs funksjonalisme. Fra 15. etasje skuer vi ut på en merkelig, organisk by der det ser ut som de nye, staselige høybyggene vokser opp av falleferdig slum, som løvetann på en avfallshaug.

Neste morgen møter vi en 17. mai-kledd spisesal befolket med våre landsmenn, festkledd i anledning dagen. Vi synger nasjonalsangen ute på terrassen akkompagnert av et bittelite korps, mens ungdom i speideruniform ruller ut de norske flaggene.

Michael Süssmann under konserten Tbilisi.

Da vi setter oss til bords, tar det ikke lang tid før vi alle har funnet felles kjente. Vestlandet er ikke stort i utlandet. Ambassadøren og festkomiteen holder taler for dagen, og Süssmann og Bakke blir presentert for forsamlingen som kveldens store attraksjon. En misforståelse fører til at Bakke skiftet både etternavn og person, men ambassadørens lille feiltagelse blir tatt imot med godt humør.

Øvingen før konserten blir nesten en reprise på viderverdighetene i Tblisi, ­på tross av Gøril Johansens, ambassadørens førstesekretær, forsikringer om at lokalet står til deres disposisjon. Aserbajdsjans filharmoniske orkester har uventet okkupert scenen i Bakus konsertsal. Som allerede erfart i Tbilisi, er forståelsen for ro i salen ikke alltid like stor, og Süssmann ber høflig, men bestemt ambassadørens håndlangere forlate salen så det går an å få ro til å øve.

Liana Hærum, den norske konsulen i Tbilisi som har fulgt oss til Baku, har gjentatte ganger fremhevet dette folkets forkjærlighet for kultur, og det tror vi så gjerne – konsertsalene er alltid fylt til randen. Men det er tydelig en helt annen måte å forholde seg til punktlighet og ro i salen enn det vi er vant til hjemme.

Også kveldens konsert bærer preg av denne kulturforskjellen. Arrangementet blir grundig forsinket, da kveldens innbudte taler, visepresidenten, drøyer sin ankomst med tre kvarter. Ambassadørens ser seg til slutt nødt til å starte sin innledningstale, og blir tydelig lettet da visepresidenten endelig gjør sin entré.

I motsetning til Georgia, som er i en demokratiseringsprosess, er Aserbajdsjan et rent diktatur. Presidenten, Ilham Aliyev, er sønn av den foregående presidenten, så presidenskapet går tydeligvis i arv. Selv om landet utad stolt påpeker sin store toleranse overfor forskjellige religioner – det finnes ingen statsreligion i Aserbajdsjan – så er presse- og talefriheten begrenset. Den siste tiden har flere journalister blitt fengslet på grunn av sin opposisjon mot regimet.

Fra venstre: Michael Süssmann, ambassadør Jon Rambeerg, Signe Bakke, konserten i Tbilisi

Som ambassadør for et fritt og demokratisk land, ser Jon Ramberg det som sin plikt å nevne denne problemstillingen i sin tale. Og han får svar på tiltale fra en visepresident som ikke virker helt edru. Visepresidenten trekker i sitt svar frem en teori som Thor Heyerdal visstnok skal ha lansert: at nordmenn egentlig stammer fra Aserbajdsjan-traktene og at vi kan takke dette asiatiske landet for vår rikdom, da anseelige oljeinntektene herifra gir Norge og nordmenn gode kår. Det er vanskelig å få med seg alt han sier, da han gjør det vanskelig for Elmira Mirzayeva, ambassadørens assistent og tolk, ved stadig å avbryte oversettelsen hennes. Men han gratulerer oss flere ganger med feiringen av den norske nasjonaldagen.

Så kommer tiden for selve konserten. Süssmann og Bakke kan endelig fylle salen med Griegs sonater. Forsinkelsene i forkant har dessverre satt sitt preg på publikum, så det blir aldri helt ro. Menneskene bak scenen er tydeligvis ikke klar over hvor høylytt praten deres er og forstyrrer begge artistene gjennom deler av konserten. Lysforholdene er også varierende. Bakke forteller i etterkant at hun måtte spille siste del av sistesatsen utenat, da lyset nesten forsvant helt. Men alt i alt en tapper innsats fra begge og stor applaus fra publikum.

Konserten blir avrundet med en lokal sangerinne som fremfører sanger av Grieg med en flott, varm stemme, men fremførelsen ble kanskje vel affektert for oss nordmenn. Rart å høre Solveigs sang med aserbajdsjansk aksent.

Etter konserten er det mottagelse for alle de 650 innbudte gjestene. Ute på den gedigne marmorterrassen blir det budt på tradisjonell norsk mat, som fenalår, eggerøre og mengder av drikke – velkjent for oss nordboere, men eksotisk for aserbajdsjanerne. Mange kommer bort og hilser på artistene og gir sitt bifall til konserten. Men heldigvis er slike mottagelser rimelig korte. Det tar på å spise stående i festskrud og med høye hæler en hel uke .

Fredag er siste dag på turnee. Bakke og Süssmann skal holde en liten konsert på en musikkskole i en liten by kalt Shamakha, omtrent to timers kjøring fra Baku.

Det ørkenaktige landskapet med fattigslige skur spredt utover, forsvinner bak oss og åsene blir stadig mer frodige. Vi kjører forbi mengder av beitende sauer, geiter og krøtter, men det er svært lite jordbruk i disse myke, bølgende steppene.

Etter en lang, humpete kjøretur kommer vi endelig frem. Der står en hel delegasjon med ordføreren i spissen og venter på oss. Det blir hilsing og håndtrykk. Stolt vises det nye sportsanlegget frem og vi legger ned blomster på monumenter over diverse krigshelter. Hele tiden blir vi fotfulgt av tv-kamera, den lokale tv-stasjonen skal forevige arrangementet.

Stuntkonsert på musikkskolen i Shamakha

Vi blir ført inn i et langt, smalt rom med en vindskeiv scene. Stakkars Bakke må spille i nedoverbakke på et ustemt flygel. Publikum sitter allerede klar, salen er nærmest overfylt. Det kan nesten kalles stuntkonsert: rett på, uten innledende prøver.

Nå begynner vi nesten å bli vant til bråket: Midt under konserten kommer en mengde piker inn bakfra med blomsterbuketter, og de fikler sånn med cellofanen at det overdøver konserten. Og selvfølgelig, den sedvanlige summingen av stemmer. Det blir ikke ro før Süssmann smilende, men bestemt hysjer på publikum.

Griegs siste fiolinsonate gjør underverker på publikum, og applausen bryter løs. Det blir pakker og blomster - alle jentene i rommet under tjue år har en bukett å bli kvitt. Til og med undertegnede har plutselig favnen full av pakker og blomster.

Ferden går videre på enda mer humpete veier, til vi ankommer en liten restaurant langt oppi en avsidesliggende åsside. Inne i et trangt, knallrosa rom får vi oppleve et måltid av dimensjoner. Det bugner av kald, marinert kylling, grillet og stuet lam, stekte auberginer, olivener, velsmakende youghurt, ris, kjempechilier, spennende rå urter i en herlig blanding. Maten går unna, noe som tydeligvis gir kokken pannikk siden vi da vi oppdager at det slaktes en høne rett utenfor vinduet vårt.

Ordføreren av Shamakha og to lokale prominenser verter. De forteller at selv om Aserbajdsjan har en overvekt av muslimer, så er alkoholen som finnes på bordet, en kulturarv fra det tidligere Sovjetsamveldet. Hvis man er et dannet menneske, kan man ikke drikke alkohol uten taler og tilhørende skål. Drikk uten taler, og man blir betegnet som alkoholiker, forteller ordføreren med et glimt i øyet.

Overdådig måltid i Shamakha. Fra venstre: Gestikulerende ordfører, førstesekretær Gøril Johansen, Signe Bakke, Michael Süssmann.

Derfor blir det holdt taler for presidenten, fiolinisten, de skjønne kvinnene, våren, ordføreren og hans beste venn, maten, Norge, Aserbajdsjan og likheten mellom de to landene. Vodkaglassene blir hevet og stemningen er stadig stigende – helt til Johansen, på vegne av ambassaden, ser seg nødt til også påpeke ulikhetene mellom de to landene, om enn på en forsiktig, men allikevel klar og tydelig måte.

Stemningen er litt mer dempet etter det, og snart bryter selskapet opp. Vi takker vårt vertskap i den lille byen for gjestfriheten. Mette på både eksotiske inntrykk og fantastisk mat setter vi oss inn i minibussen. Det ligger noen timer med humpete vei mellom oss og Baku. Men opplevelsen var virkelig verdt den lange reisen.

Grytidlig neste morgen entrer vi flyet til Wien, etter endeløse sjekker av pass og bagasje. Süssmanns forhåndsbekymringer viser seg å være reelle, mistenksomme tollere dissekerer fiolinen med blikk og spørsmål, men blir heldigvis beroliget av medbrakt dokumentasjon om instrumentets tilhørighet.

En bedagelig Wienfrokost senere, og adskillige mil tilbakelagt langt over jordens overflate, kan vi endelig plukke opp bagasjen fra rullebåndet på Gardermoen – slitne og rutinerte sjekker vi inn koffertene til Bergen, tar oss en vaffel i kaféen før vi nok en gang viser passet ved gaten. En uke i annerledesland, vi har så vidt fått klort littegrann i overflaten på disse spennende landenes skikker, kultur og tenkemåte. Men det frister til gjentakelse, å få komme menneskene og kulturen mer under huden. Kanskje en annen turné, en annen gang?

Les del 2.

Les del 1.