Bob Frank & John Murry: «World Without End» (Décor / Tuba)Nesten dødsbra

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det siste bidraget til overvurdert americana er en ambisiøs samling med morderballader.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

En aldrende og underkjent låtskriver møter en ung og lovende. Sammen lager de en ambisiøs plate om ti mord, hvis offer eller drapsmann gir navn til de enkelte låtene. Plata produseres av en annen underkjent herre, Tim Mooney fra underkjente American Music Club.

Det hele gis ut av et plateselskap som tidligere har stått bak utgivelser fra blant annet Richmond Fontaine og Mark Eitzel, fra nevnte American Music Club. Underkjente, de også, vet du.

Etter å ha hørt på «World Without End» en stund slår det meg at denne plata er nøyaktig som skrifta på veggen lover: Det er en grunn til at albumet er gis ut av vesle Décor, spesialister på underkjent musikk, den er rett og slett ikke god nok. Tematikken er en gammel slager vi aldri får nok av, nivået på låtene holder også mål - spesielt på tekstsiden, men produksjonen og virkemidlene på arrangementssiden blender ikke denne lytteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter flere forsøk på ulike avspillingsanlegg blir savnet av variasjon prekært. Selv ikke en spasertur gjennom Vår Frelsers Gravlund med denne i ørene, gjorde kål på min overbevisning om at låtene er for like og at sag er et overvurdert musikkinstrument. Inntrykket forblir at «World Without End» ser og høres billig ut. Nok et eksempel på overvurdert americana, dessverre. Men, det er klart det at om band som American Music Club og South San Gabriel er dine Beatles og Stones, har du svært mye og hente her.

Karakter: 6 av 10