Kampen mot vaskemaskina

Noe er galt. Vaskemaskina lager mystiske dunkelyder og vil verken sentrifugere eller tømme ut vann. Yndlingsbuksa og sommerblusen flyter rundt i grumsete såpevann. Jeg har godsnakket, tigget og bedt, til og med gitt maskina et velrettet dunk i topplokket, uten resultat.

Tidligere ville jeg ha skyflet problemet over på Snusfornuftig Samboer, og det hele ville løse seg på magisk vis, men siden Snusfornuftig Samboer har blitt til Snusfornuftig Eks, blir jeg pent nødt til å brette opp ermene og ta affære selv.

Jeg ringer han likevel.

(Foto: Scanpix)

– Så ring til en rørlegger, da vel, sier han surt.

Jeg svarer at jeg selvfølgelig har tenkt å ringe etter rørlegger, men at jeg i denne stund kunne trenge litt symbolsk støtte og ærlig talt hadde forventet en anelse mer innlevelse og sympati. (At jeg ikke har ringt til rørleggeren fordi jeg bare har 200 kroner på konto, velger jeg å ikke si noe om.)

Det svarer han ikke på.

– Du må slutte å ringe meg hver gang du trenger hjelp til noe, sier han i stedet. Det er tydelig at han strammer seg opp nå og sier noe han har tenkt på lenge.

Og plutselig går det opp for meg at jeg faktisk er helt alene. On my own. For første gang i hele mitt liv, kjennes det ut som.

Jeg stirrer apatisk ut i lufta og lar hånda med telefonen synke. En kald klump sprer seg fra mageregionen og får beina til å visne under meg. Voksenlivets ansvar og forpliktelser har slått meg i hodet med full kraft. Jeg begynner å hyperventilere og kjenner hvordan vegger og gulv snurrer fortere og fortere rundt meg. Idet jeg skal til å falle sammen, griper jeg tak i sofaryggen og får lagt meg nedpå. Pust rolig. Ta deg sammen.

Jeg kjenner en intens trang til bare å gi meg over. Bli et sosialt kasus som ikke makter det enorme presset det er å skulle være skatteytende, samfunnsnyttig borger, og som murer seg inne i toromsen og kjederøyker i selskap med førti jamrende katter som bæsjer og tisser overalt. Det er en grense å tråkke over, jeg innser det, men akkurat nå virker det som en farlig nærliggende løsning.

For det er ikke bare vaskemaskina som streiker. Det er alle regningene jeg mister oversikt over og som aldri blir betalt i tide, det er strømmåleren som skal leses av og registreres (hvor i pokker befinner strømmåleren seg i dette huset?), det er kranen på badet som drypper og drypper og det er PCen som låser seg og alt rotet som hoper seg opp og som jeg er helt alene om å rydde opp i.

Plutselig kjenner jeg at jeg blir rasende sint. For det kan umulig være min skyld at jeg har vokst opp til å bli slikt et hjelpeløst lite nek som knapt vet opp eller ned på en lyspære. Alle med en smule pedagogisk innsikt vet hvor stor innflytelse foreldrene har på sarte barnesinn. Er det ikke foreldrenens fremste oppgave å herde barna for voksenlivets strabaser? Jeg mener bestemt å huske at pappa alltid lappet sykkelen for meg da jeg var liten, og at mamma bestandig la nytt bokbind på skolebøkene mine ved skolestart. Det er åpenbart deres feil at jeg står her med en ødelagt vaskemaskin og et liv fullstendig i oppløsning.

Jeg ringer mamma.

– Hvorfor lærte dere meg aldri å skifte sikring?!

– Hva er det du snakker om, vennen min? kvitrer mamma, strålende fornøyd med at det for én gangs skyld er jeg som ringer henne, og ikke omvendt.

– Du og pappa. Dere lot meg aldri fikse noe selv. Og nå er vaskemaskina mi ødelagt og jeg går faktisk gjennom en eksistensiell krise her, takket være deres elendige pedagogiske evner.

– Knut, roper mamma.

– Knuu-ut, kom her! Det er datteren din. Vaskemaskinen hennes er ødelagt, og hun sier det er vår skyld.

Jeg hører en masse romestering og basking i bakgrunnen, avbrutt av hissig mumling og enkelte hørbare utrop som: «slipp!», «la meg få snakke med henne!» og «det var du som insisterte på å smøre matpakken hennes til hun var atten». Endelig får jeg en andpusten pappa på øret:

– Hallo? Hallo? Hvordan står det til, jenta mi? Alt vel? Trenger du penger? Du må si fra om du har lite penger, vet du. Du spiser vel ordentlig middag og frukt hver dag? Har du spist middag i dag?

– Ja da, pappa. Nei da, pappa. Ja da, ja jeg har spist middag, pappa. Alt er bra.

Sukk og stønn. Håpløst.

Til slutt får jeg roet nervene såpass at jeg får ringt etter service på den hersens vaskemaskina. Servicemannen Roffe kommer på døra, en trinn og trivelig ung mann som (takk gud!) synes jeg har en svært sjarmerende dialekt.

Han løser problemet på to minutter. Roffe står og ser anklagende på meg mens han holder verdens største tovede loklump mellom fingrene.

– Satt seg fast bak filteret. Hadde du bare stukket hånda di inn, så hadde du fiksa det selv på en, to, tre, sier Roffe.

Faen. Nederlag. Det er nesten så jeg skulle ønske at det hadde vært noe mer som var i veien, som krevde en større operasjon.

– Sier du det, altså. Hm, hm. Jeg aner virkelig ikke hva det kan komme av.

– Noe sånt som dette, kanskje? sier Roffe og peker ned på fillerya som ligger på kjøkkengulvet. Og ganske riktig, i et anfall av huslighet slengte jeg fillerya i vaskemaskina for et par dager siden.

Roffe begynner på en lengre utlegning om forskjellen på gamle vaskemaskiner med lofilter, og nye maskiner uten, og de forferdelige to årene imellom, da maskinene hadde gammel motor, men ikke lofilter, noe som førte til husbrann og annen djevelskap. Jeg nikker entusiastisk og smetter inn mange «jaha», «sier du det», som om han skulle snakket om hvordan forvandle gråstein til Gucci, og for å gi inntrykk av at det slett ikke er utenkelig at jeg vil bli med han ut på et glass rødvin eller to for å høre mer om lofilterets fascinerende historie.

– (Hrfm, hrmf) Ja, dette er jo ikke slikt som dekkes av garantien så jeg skal egentlig ha 1160, begynner Roffe. Jeg ser på han med håpefulle hundeøyne idet jeg synes å ane et «men»:

– Vi lar det gå under «fremmedlegeme i maskinen», sier han endelig og blunker lurt til meg.

– Å, supert! Du er snill altså!

Hurra!

Les forrige Femi Fatal: Vellykket uten mann?

Les mer Femi Fatal her.