Bonjour tristesse
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Et sted mellom Joy Division, Doves, Willard Grant Conspiracy og Tindersticks har The National funnet sin posisjon i sjangerboksen, og den umiddelbare lytterfølelsen er at bandet er trygge på hvor de står og hvor de vil.
Å stå så nærme Joy Division sjangermessig og samtidig lage musikk så god som det en hører på «Boxer» er ikke alle forunt, og for det fortjener The National all verdens honnør. For er det noe vi har sett og hørt nok av er det humørløs ungdom med skylapper som betrakter Joy Division som musikkhistoriens senit. Bra band, for all del, men det får være måte på.
«Boxer» har en aura av helhet, takket være stilsikker produksjon med hjelp fra Peter Katis som også har stått bak spakene med stort hell for blant andre Interpol og Spoon. Helhetsauraen er tung, melankolsk og av en slik karakter at repeterende lytting betaler seg.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSom på Doves fem år gamle underkjente mesterverk «The Last Broadcast», drives låtene av dynamisk trommearbeid framfor heit gitarriffing. Det mest åpenbare eksempelet heter «Brainy» og er spor nummer tre. Det minst åpenbare eksempelet, den luftig produserte «Start A War», minner litt om Marc Cohns moderne klassiker «Walking In Memphis» på melodifronten og inneholder tekstlinjer som I'll get money I'll get funny again / Walk away now, and you're gonna start a war. To klare indikasjoner på at det finnes humor hos denne presumptivt humørløse gjengen. Tommel opp!
The National på sitt mest konsise hører du fortsatt på «Cherry Tree» (2004), EP-en som kom i forkant av majordebuten «Alligator» (2005), men la ikke det stoppe deg fra å sjekke ut kvintettens nyeste studiofremstøt.
