Rufus Wainwright: «Release The Stars» (Geffen/Universal)Sprikende bra

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den siste skiva til Rufus Wainwright er fin, men sammensetningen og den fraværende røde tråden gjør det hele litt sprikende.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Min kule «Sex in the City» - venninne Nora, som bor i New York, sendte meg nylig en mail og forklarte i detalj hvor mye hun gledet seg til den nye Rufus Wainwright-skiva. For hva er vel kulere og mer kontinentalt enn en amerikansk-kanadisk homse, som har turnert siden tenårene, som er sønnen av ikke bare én, men to store visesangere og lager kul og følsom poprock med egenart?

Ikke vet jeg, jeg bor bare i Oslo. Men jeg liker Rufus jeg også, den kontinentale ikke-statusen til tross. Jeg vet bare ikke om jeg klarer å elske det nok til å skrive en detaljert mail om det.

Det er ikke det at Rufus' siste album, «Release The Stars», ikke er fin, den er veldig fin - men den er litt som å gå på en veldig elegant restaurant og være skrubbsulten. Alle vet at det er noe av det dummeste man kan gjøre, for det kommer til å ende med at man spiser altfor mye brød og nærmest sluker de små rettene som kommer med ikke altfor jevne mellomrom. Så sitter man igjen med følelsen av at man går litt glipp av noe og er mett innen måltidet når høydepunktet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og sånn er det med denne platen. Det er litt av veldig mye forskjellig, men aldri nok til at man kan lene seg tilbake og bare nyte.

Noen av låtene vil man ha mye mer av, som for eksempel «Going To A Town». Men det gjelder ikke alle.

«Going To A Town» er en fin og rolig pianobasert låt med ren guttemannvokal som helt klart henter inspirasjon fra legendariske Supertramp. Låta har en fin asymmetri i koringen, og jeg liker at låtene generelt har litt lengde. For de av oss som jobber i radio, kan det ofte være forfriskende å slippe og ha den indre mentale grensen som forteller deg at låten er ferdig i løpet av 30 sekunder, selv om det er første gang du hører den.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er jo ikke noen tvil om at det er fint. Det er følsomt og kult og melankolsk på en slags underforstått «hipp-kred»-måte. Dette er Thomas Dybdahl for jenter som bor på Manhatten og ikke klarer dagene uten rødvin eller Starbucks. For jenter som elsker pumps like mye som jeg elsker joggesko, og som går ut for å danse, ikke for å høre på musikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessverre, eller heldigvis, er ikke jeg en sånn jente, og jeg kjenner at dette ikke treffer meg rett i hjertet. Det treffer meg litt i hjerte, litt i magen og litt i hodet.

Det smaker verken fugl eller fisk, men det smaker. Jeg klarer bare ikke å sette helt fingeren på hva. Musikken er bra, vokalen er bra, låtene er bra, men sammensetningen og den fraværende røde tråden gjør det hele litt sprikende. Ironisk nok heter favorittlåten min på skiva «Between My Legs».

Jeg hadde sikkert vært grisefan av denne skiva - i et annet liv.

Karakter: 6 av 10