En annerledes mann

Mange ble skuffet over det statiske showet gjennom introduseringen av diverse musikkvideoer McLaren har vært involvert i de siste tretti årene. Endel etterlyste også en rød tråd i mannens produksjon, og hadde problemer med å forstå sammenhengen mellom punk og Madonnas «Vogue». Da showet var over, var også antallet i salen krympet til et titalls.

Troverdighet

Tidligere på dagen holdt McLaren foredrag i Rococco-salen på Grand. Til tross for stive priser, var publikum der både flere og mer tålmodig. Innholdet skilte seg ikke nevneverdig fra mannens opptreden på by:Larm for fem år siden, da han demonstrerte hvordan hans inngang til kulturlivet var preget av bestemorens uortodokse oppdragelse.

- Jeg lærte at alt som var galt var riktig, og alt som var riktig var kjedelig.

Med et slikt utgangspunkt er det lettere å forstå hvilken logikk som lå bak lanseringen av Sex Pistols. Det som skaper reaksjoner hos McLarens publikum i dag, er hvorfor han så insisterende krever æren for alt som har med Pistols å gjøre. Likeså alle de andre prosjektene han har vært involvert i. Det er liten tvil om at mannen ville fått mer sympati og hatt større troverdighet hvis han hadde vært sjenerøs nok til å dele æren med de andre aktørene han nå mer eller mindre fremstiller som brikker og statister. Men igjen, hvis galt er rett, og rett bare er kjedelig, blir dette aspektet også mindre ullent.

Paris -76

ABC Nyheter stilte ham spørsmålet om ikke lanseringen av Sex Pistols i Paris i september -76 egentlig bare var et fordekt påskudd for å få demonstrert Vivienne Westwoods bondage-kolleksjon for den franske moteeliten. Westwood hadde akkurat sydd den første bondage-dressen med remmer og stropper mellom armer og ben for å begrense bevegelsesfriheten. Umiddelbart før avreise kledde de opp Johnny Rotten, som selv toppet den nye look'en med å iføre seg Malcolms sorte alpelue.

- Det var helt klart en gylden mulighet for oss til å få vist den frem. Men vi var ikke så organisert. Helt siden 50-tallet hadde franske moteskapere tatt jevnlige turer til London for å utforske hva som skjedde på gatenivå. Derfor var det naturlig for oss å benytte denne muligheten.

Utfordre konvensjonene

Fredagens seanse på Parkteatret ble en reise fra slutten av 70-tallet og ut gjennom det påfølgende tiår, som hovedpersonen selv fremsto som mesterhjernen bak. Først ved den nihilistiske markedsføringen av Sex Pistols, som etter McLarens oppfatning var en parallell til den franske sosiologen Lyotards kritikk og et brudd med den vestlige selvforståelsen.

Ideen hans om hele tiden å utfordre konvensjonene kunne på fredag også sees i videolanseringen av Bow Wow Wow i 1980. Inspirert av sjørøverstilen (som han så vidt hadde flørtet med på slutten av Sex Pistols-æraen) lanserte han bandet som musikkpirater og prioriterte kassettformatet da han slapp deres første single. Han dro inn afrikanske trommeslagere og arrangerte fotosession der bandet gjenskapte Edouard Manets impresjonistiske maleri fra 1863, «Lunsj i det Grønne» med vokalist Annabella Lwin i fokus. Naken og mindreårig - og provoserende.

Bow Wow Wow førte McLaren til New York, der han oppdaget den gryende hiphop-scenen med Africa Bambata i sentrum. Higen etter å blande tilsynelatende motsatte elementer i nye synteser, gjorde McLarens solokarriere mulig med ny teknologi utover 80-tallet. «Double Dutch» fra -83 var den mest vellykkede og dansbare, og hoppetau-videoen gjorde låten uimotståelig og hypnotisk. I motsatt ende av skalaen fikk vi kryssingen av r&b-groove og opera i «Madame Butterfly» fra året etter, som definitivt var den mest utfordrende og krevende.

Post-moderne metoder

Ved å bryte grenser og bruke post-moderne metoder, som å lansere «Deep In Vogue» mot slutten av tiåret, videoillustrert av funky afro-amerikanske homodansere, inspirerte han Madonna til å følge opp med sin egen «Vogue» to år senere. Slik kan man finne unnskyldninger for en del av namedroppingen som McLaren begikk på fredag. Mannen har så visst hatt noe å si for populærmusikkens utvikling, og smart nok forsterkes bevisstheten om dette gjennom det noen velger å kalle en egotripp-turne.

Det siste McLaren har gjort, er frekt nok å mikse Neil Sedakas «Love Will Keep Us Together» med Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart», der ideen nok må sies å være bedre enn resultatet. Likeså låten «About Her» der han smelter sammen Zombies-hiten «She's Not There», med Bessie Smith som synger «St. Louis Blues». Denne ble brukt som en del av filmmusikken til Quentin Tarantinos film «Kill Bill» fra 2004. Også her utfordrer McLaren sjangere, rytmefigurer og motsetninger.

Bransjesvindleren fra King's Road har bare brukt det eldste trikset i boka når han har stjålet elementer fra forskjellige kanter og gjort dem til sine egne ved å kastet de sammen på nye, uforutsigbare og tildels sagnomsuste måter.

Første besøk i Oslo

Illustrerende nok har det versert historier om at McLaren under et nachspiel etter Sex Pistols' Oslo-konsert i -77, stjal med seg en edel cognac-flaske fra verten.

- Det ville likne meg å gjøre noe sånt, men jeg var faktisk ikke med bandet til Skandinavia den gangen, smilte McLaren da ABC Nyheter konfronterte ham med ryktene.

Dette var mannens første besøk i Oslo, og det tok ham 60 år å komme hit.

«Det er avvikerne som skaper historien», sa Jens Bjørneboe en gang. Avvikere som Malcolm McLaren trenger verden flere av. Personer med nok kompetanse til å handle som frie aktører i en strukturtung sivilisasjon.