Half Cousin - «Iodine» (Grönland/Tuba)Snurrig pop
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Å sjekke ut band og plater man ikke aner noe om, er alltid spennende. Idet en plate surrer i spilleren for første gang, begynner tankene å gjøre det samme, i jakten på referansepunkter i musikken, knagger å henge bandet på og etiketter å sette på musikerne. Ofte bommer man totalt med konklusjonene man trekker ut fra førsteinntrykket.
Case in point: Half Cousins album «Iodine», som jeg la i spilleren uten å lese ett ord om bandet først. Ratatat var det første navnet jeg kom opp med, etter ca. 10 sekunder av den tunge beaten i «Big Chief (The B&B Frequenter)». Skammelig feil, naturligvis, like feil som det blir å sammenligne Half Cousin med ett enkelt band generelt.
For «Iodine» er et variert og merkelig album. Melodiene er i stor grad folk-baserte, men instrumenteringen er veldig utradisjonell. Frikfolk har snart sitt eget skilt i platehyllene, og Half Cousin kunne vel bli plassert i den avdelingen. Distorted junkyard pop blir musikken også blitt kalt. Ratatat-koblingen min har noe for seg i det at flere av låtene har en tung, minimalistisk beat, men Einstürzende Neubauten er kanskje like naturlig å nevne. Tettest musikalsk slektskap har nok Half Cousin til Devendra Banhart, Sufjan Stevens og Arcade Fire i deres mer beherskede øyeblikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenGjennom platas ti låter leker Kevin Cormack og Jimmy Hogarth, to unge menn fra Orknøyene, seg med et lass med forskjellige instrumenter: Bl.a. piano, klarinett, gitarer, trekkspill, skranglete trommesett og skrap-perkusjon. Men funker det som noe mer enn en lydmessig kuriositet?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJoda, i hvert fall til tider. Kevin har en sjarmerende, tynn stemme og synger på sin skotske dialekt med rullende r-er og det hele. Han har også teft for fine, små melodilinjer, noe som kanskje best kommer fram i den nedstrippede «Iodine», som er basert rundt kun vokal og en akustisk gitar. Eller «Your Name», som er like strippet, men som stiller med trekkspill i stedet for gitaren. Kjempefine låter, begge to.
Som kontrast til de strippede låtene har du f.eks. den beat-drevne, tunge «Rat Pack Dad», som på et merkelig vis klarer å være tøff og vemodig på samme tid. På slutten dukker det opp en klarinettsolo over det hip hop-aktige kompet, og det funker forbausende bra. Min favoritt på plata er imidlertid «Big Chief (The B&B Frequenter)». Trekkspill og klarinett brukes altfor sjelden i hip hop, noe denne låta er et bevis på. Det fenger som bare det, spesielt når de lette melodiene og koringen til Half Cousin svever over det hele.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Iodine» er i høyeste grad en spesiell popplate, og Half Cousin har noen virkelig gode melodier og catchy partier på dette albumet. Selv om ikke alle låtene som er like interessante når man har vent seg til instrumenteringen, gjør høydepunktene at denne plata kan være verdt å sjekke ut.
