Overvåkingssamfunnet

I forrige uke la Datatilsynet frem sin årlige personvernrapport som viser hvordan overvåkingssamfunnet kommer snikende så godt som uten motstand. Hensynet til personvernet viker av effektivitetshensyn. I tillegg til opplysninger vi må gi fra oss til myndighetene, gir vi frivillig informasjon som gjør det enkelt å spore oss. En gjennomkjøring i bompengeringen der, et kredittkortkjøp her. Selv når du skal ha tippekort må du oppgi personnummeret ditt.

EU har foreslått et nytt datalagringsdirektiv som legger opp til at man skal lagre opplysninger (trafikkdata) om all telefon- og internettbruk - hvem som ringer til hvem, når folk er koblet til Internett, hvem de sender e-post til og hvem de får e-post fra. En slik enorm informasjonsmengde om personer gir uante muligheter til å kartlegge folks liv. I den grad det er debatt om personvern i Norge, så er den alt annet enn oppløftende.

En leser kommenterte en artikkel om at skattemyndighetene ønsker å bruke data fra bomstasjonene for å kontrollere om mistenkte skattesnytere bruker firmabilen privat med følgende: «Med mindre du virkelig har noe å skjule, og altså snyter på skatten, dvs. stjeler fra fellesskapet er da dette helt problemfritt.» En holdning til overvåking som mange deler. Det er jo bare å oppføre seg pent, så vil ikke overvåking av din person gjøre noe. I en kommentar hos Dagbladet.no kunne man lese «Om man er redd kameraer og overvåking - så betyr jo det at man selv er ute på noe snusk.» Er man skeptisk til overvåkingssamfunnet betyr det med andre ord at man selv er en potensiell kriminell.

Etter at den tidligere Se & Hør-journalisten Håvard Melnæs lanserte sin bok om bladets arbeidsmetoder, har det blitt kjent at bankansatte har lekket kontoutskrifter fra både medlemmer av kongefamilien og kjendiser. At over 7000 bankansatte har tilgang til denne typen opplysninger burde bekymre flere enn Datatilsynet. Personopplysninger kan havne på avveie. Norsk senter for informasjonssikring har advart om at mye sensitiv informasjon blir misbrukt av kriminelle. Det er altså gode grunner til å være skeptisk.

I boka «A clockwork orange» beskrev Anthony Burgess sin marerittaktige visjon om et fremtidig dystopia. Hovedpersonen er lederen i en kriminell ungdomsgjeng som utfører voldshandlinger uten medfølelse for sine ofre. Dette får en brå slutt idet Alex blir satt i fengsel. Her blir han en forsøkskanin for en metode som skal kurere anti-sosial oppførsel. Behandlingen gjør han ute av stand til å utføre annet enn gode handlinger. For fellesskapets beste. Han er ikke lenger et menneske som kan ta moralske valg. Han kan ikke velge mellom rett eller galt. Boka stiller spørsmål om det er greit å frata individet retten til fritt valg, også å velge galt, når dette er til gode for samfunnet og fellesskapet.

Kan kameraovervåking godtas dersom det kan bidra til at gamle damer ikke blir ranet på åpen gate eller hindre usosial oppførsel? Eller bør EUs datalagringsdirektiv godtas dersom det kan hindre terrorisme? Men hva skjer med den individuelle og kollektive bevisstheten når moralske dilemmaer blir borte og vi ikke lenger selv trenger å vurdere hva som er rett eller galt? Mister vi ikke vår evne til moralsk handling? Er det til gode for samfunnet og fellesskapet?

Et samfunn som ikke har kriminalitet, er antakeligvis et samfunn som er kriminelt i seg selv, gjennom sterk overvåking og kontroll over befolkningen. Sosial kontroll er ikke noe nytt. Det er også en grunn til at folk har rømt fra det, enten det er fra en snever bygdetilværelse eller fra et kommunistisk diktatur. Det hindrer også livsutfoldelse og utvikling. Det er heller ikke mange tiår siden det å være homofil var definert som «usosial oppførsel». Med debatten rundt Muhammed-karikaturene sa mange åpenlyst at ytringer som er egnet til å støte noen, ikke burde være tillatt. Rammene for hva man kan gjøre og hva som er sosialt akseptabelt blir snevrere. Hva skjer med dissidenter, opprørere eller folk som ønsker å være annerledes når det offentlige rommet de kan ferdes i skrenkes inn?

Vil et menneske som aldri blir utsatt for moralske dilemmaer, vanskelige valg, som aldri må stå til ansvar for sine handlinger, utvikle en sunn forståelse for hva som er rett og galt? Det er ikke bedre å være amoralsk enn umoralsk. Eller sagt på en annen måte: Det kan være bedre å velge å være slem enn å bli tvunget til å være snill i et fellesskap man ikke føler at man er en del av.

Det er menneskelig å feile. Mister vi muligheten til å velge mellom rett og galt, mister vi også en del av det som gjør at vi kan vokse som mennesker. Vi mister vår moralske dimensjon. Er det til fellesskapets beste?

Relaterte artikler:
Oslos Politimester får bot etter Plata-video

Mye sensitiv info brukes av kriminelle

Startsidens lenker til mer om personvern.

Var det riktig å bøtelegge Oslos politimester for å ha gitt NRK tillatelse til å vise en overvåkingsvideo der en mann og hans fem år gamle stedatter ble identifisert mens han kjøpte herion på Plata? Logg inn eller registrer deg for å kommentere nedenfor.