Arctic Monkeys: «Favourite Worst Nightmare» (Domino/Playground)Holder koken

Artikkelen fortsetter under annonsen

<pHyllestropene etter det første albumet har knapt lagt seg, men allerede er Arctic Monkeys tilbake med oppfølgeren. Og det er jaggu en bra plate, det også.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om de ble hypet hinsides all fornuft, står det ikke til å nekte for at Arctic Monkeys' debutalbum var en veldig bra plate. «Whatever People Say I Am, That's What I'm Not» var full av ungdommelig energi, realisme, sjarm og fandenivolsk skjeve smil, og fant veien til utallige platehyller i løpet av fjoråret.

Men Arctic Monkeys har på ingen måte hvilt på laurbærene, snarere virker det som de aktivt er ute etter å bevise at førsteplata ikke var noe slumptreff. Nå, nøyaktig 15 måneder etter debuten, er de nemlig allerede klare med oppfølgeren, «Favourite Worst Nightmare».

Og Alex Turner og hans band viser både at de har mer å by på og at suksessen ikke har forandret dem musikalsk. Fra «Brianstorm» smeller inn til sistesporet «505» toner ut, pumper de ut tight, stakkato, dansevennlig new new wave og punkpop med klare nikk til f.eks. The Clash og Wire. Det er energisk og drivende så det holder, men på ingen måte ensformig - en og annen ballade har til og med lusket seg med her.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Alex Turner er en av de beste låtskriverne som har ramlet ut av Storbritannia de siste årene. Tekstene er hverdagslige, men akkurat passe subtile og veldig sjarmerende. Rytmene og arrangementene i låtene er også originale til sjangeren å være, noe som nødvendigvis gjenspeiles i tekstene og hvordan de synges. Som en slags rockens Mike Skinner forteller Alex historiene sine med både catchy rytmer og troverdighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Favourite Worst Nightmare» har kanskje ikke en enkeltlåt som er en så umiddelbar hit som forrige albums «I Bet That You Look Good On The Dancefloor», men et par kommer i nærheten. Best er utvilsomt «Fluorescent Adolescent», som sender tankene rett til The Clash uten at det låter som en imitasjon. Det er en slentrende, ska-inspirert poplåt om å bli eldre og hva det innebærer. Vemodig og sjarmerende byr den på tekstlinjer som «Flicking through a little book of sex tips/ Remember when the boys were all electric/ Now what you're told is you're gonna get it/ I'm guessing that you'd rather just forget it». Småfrekt, og Arctic Monkeys fremfører låta med masser av glimt i øyet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Av de mer energiske låtene står «Brianstorm» som den aller sterkeste, et drivende beist som bare nesten er for aggressiv til å danse til. «Teddy Picker» er mer funky, men byr på en avslutning med en sylskarp brodd både tekstlig og musikalsk. Låta som overrasker meg mest på denne plata er imidlertid «Only Ones Who Know». Dette er en fin ballade som kun er instrumentert av en reverb-fylt gitar og en slidegitar i tillegg til Turners stemme. Alex viser her at både hans penn og hans stemme mestrer kjærlighetssanger også. Sammen med den relativt rolige «505» gir denne låta mer dybde i både lydbildet og følelsesspekteret på denne plata, og hever virkelig helhetsinntrykket «Favourite Worst Nightmare» gir.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til bandet selv skal produsentene James Ford og Mike Crossey ha ros for denne plata. Arctic Monkeys' låter på et vis skranglete og stramt på én gang, noe som skyldes både bandets spille- og syngestil og produksjonen. De har et lydbilde som kan appellere til både sinte punkere og danseglade festløver, og det er imponerende.

Mitt inntrykk er at Arctic Monkeys med dette albumet ønsker å markere sin stilling som et band mer enn en jippo, og det klarer de absolutt. Melodiene er fengende, det driver godt, Alex Turners tekster er imponerende og hans sangstil er umiskjennelig. The Arctics har kommet for å bli, i hvert fall litt til.

Karakter: 8 av 10