Et tankevekkende farvel

Karakter 8 av 10

Regissør Gus Van Sants «Elephant», skandinaviske indie-produksjoner som «Gitar Mongo» og «Gunnar Goes Comfortable». Det er ikke akkurat lettfordøyelige filmer stemningen i «Farvel Falkenberg» får meg til å tenke på. Men det er på ingen måte et dårlig tegn.

Vi har alle en fortid. Vi har alle røtter. Vi kommer alle fra et sted som vi selv i voksen alder, lenge etter vi har egne hjem og hus referer til som «hjemme». Og de fleste av oss har vokst opp på en plass som ikke er like urban som Oslo 1 eller kul som Stockholm. Dette er steder som alle over 15 år er hellig overbevist om at de skal forlate så fort de kan bestemme selv. Falkenberg i sør-vest Sverige er et slikt sted.

Hypnotisk anti-cool

Stedet Falkenberg er i seg selv selveste prototypen på anticool. Filmen «Farvel Falkenberg» er noe av det kuleste jeg har sett på lenge. Vi åpner med en scene fra en bilbingo. Fra første stund er bildebruken hypnotisk og sløret.

Vi treffer en guttegjeng som driver rundt og gjør de samme teite tingene de garantert har drevet på med siden tidlig i tenårene. De velter trær i skogen. De tar seg et bad. De røyker pot og spiller fotball. De planlegger å reise, men gjør ikke alvor av det. De snakker vås.

Disse «umotiverte» scener drar oss inn i en drømmelignende historie i grenseland mellom fiksjon og virkelighet.

- 42 prosent sann

Regissør Jesper Ganslandt som selv spiller i filmen skal ha sagt at historien i «Farvel Falkenberg» er «42 prosent sann». Gjengen som portretteres er regissørens venner. Falkenberg som er regissørens hjemby. Alle karakterene i filmen heter det samme som i virkeligheten.

I Falkenberg finnes det ingen andre kvinner enn mødre. Kanskje jentene har sagt farvel til hjemstedet allerede? Lange dvelende takninger av guttenes nakne kropper, får oss til å undres om det kanskje ligger mer mellom dem enn det vi får vite. Men slik er det jo også med resten av filmen. Her er ingenting uttalt, vi må tenke sjøl til en forandring. Og det er deilig.

Bildene er nydelig vakre, poetiske og melankolske. Deler av barndommens videoer er klippet inn og forsterker det autentiske preget. Det er forvirrende, til tider langtekkelig, men man får sin belønning til slutt. For «Farvel Falkenberg» sitter i bevisstheten lenge etter at man sier adjø til guttegjengen.

Filmen er bygget opp i dagbokform. Handlingen er som sagt minimal, det som står i sentrum er guttenes samtaler med hverandre. Og de er faktisk interessante, spontane og morsomme. Forholdet i kameratflokken er varmt og svært fortrolig. Det er en sjeldenhet å se vennskap bli beskrevet med så subtile virkemidler og med sånn ærlighet.

Mer baller enn et reality-show

Du skal jaggu meg ha baller for å lage en film som dette filmen. For selv om det stemmer at «Farvel Falkenberg» kun er «42 prosent sant» utleverer de involverte seg selv på et nivå som er 1000 ganger mer inderlig og rått enn noe reality-show.

«Farvel Falkenberg» har et vendepunkt. Realismen som først er sjarmerende blir direkte skremmende. Det er fryktelig virkningsfullt.

Filmer av denne typen kan man enten elske eller hate. Jeg elsket den. Jeg finner det uansett umulig å mislike en film der en av hovedpersonene uttaler den klassiske replikken: - Jeg blir glad av bacon.