Kjærlighet på boks

Jeg har skamløst tatt skrittet helt ut. Jeg leker ikke butikk lenger. Jeg har anskaffet meg PVR. Eller Personal Video Recorder, om du vil. En sånn dings som du har sett skjeggete kjendisnisser reklamere for på TV.

Nå står det altså en i stuen min.

Dette medfører kort og godt at jeg ikke lenger er en slave av TV'en min. Jeg har tatt over kontrollen selv.

Ettersom jeg er en tanke teknofob så var prinsippet bak dingsen ikke lett å forstå i starten. Hæ? Kan jeg virkelig pause midt i Dagsrevyen? Og se videre etterpå? Hvordan kan ta opp kremprogrammet Der ingen kunne tru at nokon kunne bu, mens jeg ser på noe annet? Spørsmålene var mange, men nå er jeg blitt venner med PVR'en min. Jeg vil gå så langt som å påstå at vi har innledet et inderlig og hett kjærlighetsforhold.

Konseptet er jo uslåelig. Helt siden 80-tallet da jeg lå på gulvet og tapet 10 i skuddet på kassett-spilleren min har jeg vært fascinert over muligheten for å lagre de unike underholdnings-øyenblikkene som ellers hadde vært tapt for alltid.

Med andre ord kan jeg nå se absolutt alle de TV-programmene jeg vil.

Merkelig nok gjør dette meg mest av alt stresset. For hvordan skal jeg egentlig få tid til å få med meg 4 episoder East Enders i uken, de gamle Melrose-episodene jeg har tatt opp og den siste episode av Smoking Room på BBC Prime? I tillegg ligger jeg jo langt bak skjema når det kommer til min andre favoritt-fritidssyssel som er TV-serier på DVD. Alle vet jo at TV er best i boks. Per dags dato burde jeg ha unnagjort minst første sesongen av Entourage (jada, jeg vet den går på TV3, men hvem gidder vel å vente en uke på neste episode?), jeg ligger milesvis bak skjema når det kommer til Six Feet Under og blir svett med tanken på at jeg fortsatt ikke har fått klørne mine i The Wire . Takk gud for at jeg à jour med Sopranos i alle fall.

Som om ikke dette er nok så har en liten luring i bleier gjort at jeg det siste året har gått glipp av en haug med kinofilmer som jeg strengt tatt burde få med meg. For ikke å snakke om alle de DVD'ene jeg elsker fra før og gleder meg til å se igjen. Gamle klassikere som Brekfast at Tiffany's og Singles står fremdeles i hyllen min med plast på. Dette er nemlig underholdning som jeg i hodet mitt har lagret under kategorien «filmer-som-man-skal-se-på-en-grå-dag-der-man-føler-seg-litt-nostalgisk».

Nå orker jeg ikke engang å nevne alle de bøkene jeg burde ha lest for å føle meg som et noelunde substansielt og oppegående vesen.

Nei, noen ganger skulle ønske jeg kunne pause livet- akkurat slik som jeg kan pause TV'en min. Det hadde vært noe det. Da hadde jeg kanskje fått tid til en brøkdel av den underholdningen som ligger på vent.

Når jeg tenker over det så burde livet ha en delete-knapp også. Erase and rewind som Cardingans sier det. Når jeg dummer meg skikkelig ut (som skjer ganske ofte), eller sier noe jeg absolutt ikke burde ha sagt etter noen glass vin hadde det vært ok å spole tilbake og slette hele greien.

Det skal sies at det også hadde vært praktisk å kunne skifte kanal i hverdagen. Særlig de gangene man har det skikkelig kjipt og kjedelig. «Nei, nå er jeg lei av å ligge her i tannlegestolen med ulidelige smerter, skift kanal til Travel Channel og send meg til en solvarm strand».

I andre tilfeller hadde det vært fantastisk å ha en slow motion-funksjon som man kunne bruke for å virkelig nyte de gode øyeblikkene. Som den gangen barnet ditt smiler for første gang. Eller idet du får ditt første kyss av en person som du vet kommer til å bli i livet ditt en god stund.

Mitt forløpig korte, men akk så lidenskapelige forhold til PVR-spilleren min har iallefall fått meg til å innse èn ting. Det er helt trygt å slå av boksen.

Mer fra sofaen:

Guide til krimfri TV-påske

For en forbrytelse!

Kjære Skavlan

Topp ti TV-øyeblikk

Øst er best