Bush, Clinton, Bush – og så Clinton igjen?

Faren til nåværende president George W. Bush het George H. W. Bush og var president fra 1989 til 1993. Så kom Bill Clinton fra 1993 til 2001 og deretter George W. Bush fra 2001 til 2009. Det er vanskelig å se noen som kan forhindre at Hillary Clinton vender tilbake til Det hvite hus. Nå ikke som First Lady, men som president, fra 2009.

Men det er lenge igjen. Valget er ikke før høsten 2008 og neste skifte av president skjer 20. januar 2009, nøyaktig klokka 12.00 i Washington D.C. Da kan det bli Hillary Rodham Clinton som taes i ed av USAs høyesterettsjustitiarius, mens hennes mann William Jefferson Clinton smilende vil stå der ved hennes side, holde bibelen og se tilfreds bort på sin hustru og vite at det går mot fire nye, behagelige år i Det hvite hus. Men hva blir han da: First Gentleman? Neppe.

Clinton leder

Alle er enige om at meningsmålinger på dette tidlige stadium spiller liten rolle. Likevel leser alle dem med stor interesse. At 37 prosent av de spurte, demokratiske velgerne nå ser ut til å foretrekke Hillary Clinton, er meget interessant når bare 22 av de spurte sier at de foretrekker hennes fremste opponent Barack Obama. Clinton har dermed rykket betydelig fra Obama blant demokratenes velgere.

For at Obama skal ha noen sjanse til å nå til topps i det demokratiske partiet, må han på et tidlig tidspunkt bevise at han har en sterkere velgerappell enn det Clinton har. Det måtte sannsynligvis skje før Hillary Clintons mektige kampanjeapparat begynner å fungere for alvor. Akkurat nå kan det sies om Obama, som har en mindre valgkamporganisasjon, dårligere råd og færre innflytelsesrike venner enn Clinton, at han har fått en dårlig start på valgkampen.

Soldatene skal hjem

Clinton har likevel også hatt enkelte utfordringer. Hun er blitt presset på hvorfor hun høsten 2002 stemte for president Bush's forslag om å gjøre invasjon i Irak uten støtte fra FN, når hun nå sier hun er sterkt imot krigen i Irak. Hun nekter å beklage sin stemme for invasjonen, men sier at dersom hun blir president, vil hun sørge for å bringe soldatene hjem. Hennes standard uttalelse er at hvis ikke president Bush får avsluttet krigen før han går av, vil hun gjøre det når hun overtar.
I et intervju sist uke sa hun imidlertid at hun ikke vil ta hjem alle soldatene, men at noen må bli igjen i Irak for å forsette kampen mot internasjonal terrorisme. Det er en uttalelse for å stanse dem som mener at USA i dag ikke kan tillate seg å tape en krig på samme måte som USA tapte Vietnam-krigen i begynnelsen av 1970-årene. Hun vil også si til alle dem som støttet Bush - som hun selv gjorde fra starten - i kampen mot internasjonal terrorisme, at tapet av flere enn 3000 amerikanske soldater ikke har vært forgjeves. Kampen mot dem som sto bak angrepet på USA den 11. september 2001 må fortsette - men på en annen måte. Hvordan? Det får komme senere i valgkampen.

Uerfaren senator

Likevel er Obama den eneste av de erklærte kandidatene på den demokratiske siden som hittil oppfattes som en reell utfordrer for Clinton. Han sier at han har vært motstander av krigen i Irak fra dag én - men han har en fordel ved at han ikke behøvde å stemme for eller imot invasjonen i Irak, fordi avstemningen fant sted i 2002 og han tok ikke sete i Senatet før i 2005. Greit i dag at han ikke behøver å forsvare et vanskelig valg. Men det er en ulempe at det dermed vises for all verden hvor uerfaren han er.

Obama kom fra jobben som lokalpolitiker i Illinois, han har ingen administrativ erfaring, han er ny på den rikspolitiske scenen og han er uerfaren med de store nasjonale og internasjonale problemstillingene. Det er en åpenbar ulempe i det vi går inn i en valgkamp hvor utenrikspolitikk, krig og kompliserte relasjoner med land som Nord-Korea, Iran og i Midt-Østen sannsynligvis kommer til å dominere valgkampen.

Obama er heller ingen fanebærer for en stor, folkelig sak som kunne føre ham fram til seier. Han er afrikansk-amerikaner og skulle dermed appellere spesielt til de svarte folkegruppene i USA. Men han er ikke en tradisjonell, «svart» politiker med sine røtter i borgerrettighetsbevegelsen, og han gikk aldri i protesttog sammen med Martin Luther King. Dagens meningsmålinger viser at de svarte velgerne er minst like begeistret for Hillary Clinton. Innenrikspolitisk er Obama liberal i sitt syn på abort, homoseksualitet og offentlige styring - men det er også Hillary Clinton. Det er for øvrig usikkert om det er noen fordel for en kandidat i det gjennomgående konservative Amerika.

Kennedy-appell

Obama sies å appellere til sine tilhørere og dem som er kommet fram for se ham, og han sammenlignes ofte med en «rockestjerne» - eller med den ungdommelige appellen som John F. Kennedy slo igjennom med foran valget i 1960.

Det er imidlertid sider ved Kennedys person, hans familiesituasjon og kampanje som bedre kan sammenlignes med Hillary Clinton enn med Barak Obama. En politisk karikaturtegning av Corky i Honolulu Star-Bulletin torsdag (15. mars) viser kandidatene Hillary og Obama sittende i hver sin Kennedy-type gyngestol og med ansiktstrekk som minner sterkt om Kennedys. Tegningen er uten tekst - bare «The JFK Race». Her er åpenbart tegnerens hensikt å vise kappløpet, ikke om Det hvite hus, men om å bli mest mulig lik John F. Kennedy.

Fysisk sett ligner ingen av de to kandidatene spesielt mye på JFK; i tillegg til at den ene er kvinne og den andre har klare afrikanske trekk.

Mektige menn

Hillary Clinton har imidlertid mange fellestrekk med Kennedy i sin bevisste organisering av kampanjen og sine politiske omgivelser. Mens John F. Kennedy hadde sin far Joseph Kennedy som en viktig innsider i det amerikanske maktspillet, har Hillary Clinton sin mann Bill Clinton som en uhyre viktig pådriver på det aller øverste nivå.
Tenk på alle de politiske lederne, spesielt innen det demokratiske partiet, som i de åtte årene Bill Clinton var president og Hillary «First Lady» i Det hvite hus, som ble beæret med en invitasjon til middag i Det hvite hus. Det er mange delstatsguvernører, senatorer og kongressmedlemmer som har hengt bildet av seg selv «da de spiste middag med Hillary og Bill i Det hvite hus» på fremtredende plass i sitt kontor. Det skal mye til om ikke de støtter «sine venner Hillary og Bill» videre og svært godt kan tenke seg en ny Clinton-periode i Det hvite hus.

Kontrollere partiapparatet

I denne omgang er det kun tale om å bli det demokratiske partiets presidentkandidat. Derfor er det viktigere å kontrollere partiapparatet enn å vinne velgere. I neste omgang kommer selve presidentvalget mot det republikanske partiets kandidat. Selv om det er mange andre partier og uavhengige kandidater som etter hvert vil komme til syne, er det amerikanske topartisystemet slik at demokratene og republikanerne nominerer hver sin kandidat, og så er det opp til velgerne å avgjøre hvem av dem som skal bli president.

Hillary Clinton er sikkert en selvstendig, stolt og dyktig kvinne som kan bli en god kandidat for det demokratiske partiet. Hun seiler i medvind på grunn av en upopulær republikansk president og en ulykksalig krigføring i Irak. Og hun seiler i medvind på grunn av sin populære ektemann etter åtte stort sett gode år i Det hvite hus.

Hva med Al Gore?

Kanskje den beste muligheten demokratene har er om Bill Clintons tidligere visepresident Al Gore stiller til valg, etter tidenes knappeste tap for George W. Bush i 2000. Han vil eventuelt bli nærmest en ren miljøkandidat, og han er bare aktuell hvis den globale oppvarming og miljøendringene skulle bli enda mer politisk presserende enn i dag.

Eller Condi?

En annen mulighet er om de amerikanske generalene kan snu krigslykken i Irak, og om president Bush kan ha noe oppe i ermet som kan gi republikanerne en ærefull sorti fra Det hvite hus. Med politikk som bare det muliges kunst, er det svært lite sannsynlig, og republikanerne ser ikke ut til å ha en kandidat som kan gi Hillary kamp.

Men kanskje - og bare hvis også det umulige kan gjøres mulig i politikken - hvis krigslykken snur seg, og en annen kvinne kan bli republikanernes kandidat, kan Hillary møte fullverdig motstand. Det synes i øyeblikket mulig bare fra én annen kvinne, og endog en svart kvinne som dermed kan samle både de kvinnelige og de svarte stemmene: Nåværende utenriksminister Condoleezza Rice.