Salem Al Fakir - «This is Who I Am» (Virgin/EMI)Inspirert og god
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg nekter å tro at han ikke er inspirert. Musikken høres faktisk ut som en slags blanding av norske Prudence - med Åge Aleksandersen og Terje Tysland i spissen - Stevie Wonder og ikke minst den «nye» svenske soul-møter-folkrock sounden som inkluderer artistene Tingsek og Dungen. Han skal absolutt ha for at musikken er unik på sin måte, men likevel er det jevnt over så mange musikalske referanser at det blir vanskelig å tro at den unge gutten har sittet på gjerdet og kommet frem til alle lydbildene helt av seg selv.
Det gjør imidlertid ikke platen dårligere - på ingen måte! Dette er et solid stykke håndtverk, og den svenske soul/folkrock tradisjonen tro spiller Salem alle instrumentene selv - med unntak av blås - hvor han får hjelp av broren Sami. Det er en fin miks av instrumental og vokalbasert musikk, låter som bringer deg opp, ned og en som nesten spinner deg helt rundt. Det er rått og sårt om hverandre og til tross for stort sprik mellom låter og sjangere, sitter man igjen med følelsen av et komplett album.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMin desiderte favoritt er den überrolige, nesten Disney inspirerte «Hymn», som nærmest minner om Gershwin. Og hadde jeg ikke visst hvem det var, hadde jeg utvilsom trodd på at den ble brukt i en av de store klassikerne til Disney. Gladlåta «Good Song» er rett og slett som snytt ut av nesa på Stevie Wonder, med elementer av Paul McCartney og små dryss av Elton John. Den er rolig og opptempo samtidig, med klassisk Stevie oppbygging og klassisk McCartney koring.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Two Long Distance To Great Thought» høres ut som en uvilkårlig låt på Prudence-skiva «Tomorrow May Be Vanished», som kom allerede i 1972. Også tittelsporet «This is who I am» er nydelig, med en glad vibb som løfter deg opp; det er rett og slett en helt riktig sang å høre på denne våren. Jeg elsker strykerne og den sløye rytmen akkompagnert av Salems nesten-perfekte engelsk og vokal - som nærmest er sunget inn asymmetrisk.
Artikkelen fortsetter under annonsenTekstene er gode; de er såre og vakre om hverandre, og handler for det meste om ulykkelig og tapt kjærlighet. Og at livet går videre. Det er akkurat det budskapet folk trenger etter en lang vinter. Dessuten er albumet funky, men på en nydelig og hjertevarmende måte.
Dette er Salems første album, og jeg gleder meg allerede til det neste, samtidig som jeg intenst krysser fingrene for at han faktisk hører på litt musikk denne gangen. Det er fint at han synes det er en kul gimmick at alle ideene og komposisjonene har sprunget helt ut fra hans eget litt skrudde, men særdeles kreative sinn - men på mange måter kjøper jeg det altså ikke - og håper innstendig at han kan bli inspirert - på ordentlig altså - til neste album. Troverdigheten er nemlig for mitt vedkommende det eneste som drar han ned fra toppkarakter akkurat nå. Hvis han slår igjennom med dette albumet kan han - som de sier hos søta bror - bli «hur stor som helst».
