My Midnight Creeps: «Histamin» (Dead Moose/EMI)Tøffere en tøft

Artikkelen fortsetter under annonsen

På «Histamin» skyter My Midnight Creeps fra hofta og treffer blink.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

At låtskriver, gitarist og sanger Robert Burås (Madrugada) i My Midnight Creeps er en musikknerd med utrolig god musikksmak, er en viktig årsak til «Histamin» er blitt en bombe av et album. Han er om man vil en «dannet» mann som vet hvor han skal lete når han setter seg ned og klimprer på gitaren. Topplokket hans er fylt av musikalske referanser som kryper rundt i blodet og får fingrene til å hamre ut det ene kule gitarriffet etter det andre. Når det koker som verst under alle krøllene tipper jeg han ringer våpendrager Alex (Ricochets) fort som faen. Og vips har My Midnight Creeps skissen til nok en rå og møkkete låt som kjører hue i veggen.

Jeg er lykkelig mann når jeg hører på «Histamin». For foruten det faktum at My Midnight Creeps har laget et knallbra og møkkete rockealbum med begge beina planta i garasjen, blir jeg gang på gang konfrontert det beste av det beste fra ungdomstiden - som i all hovedsak bestod av piker, musikk og fotball. «Histamin» får meg til å glise fra øre til øre, slå salto og bla i den gamle platebunken. Forrige uke hørte jeg, mye takket være My Midnight Creeps på følgende klassikere:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Stooges: «Raw Power», Gun Club: «Miami», Rolling Stones: «Exile On Main Street», Green On Red: «Gas Food Lodging», Dream Syndicate: «The Days of Wine and Roses», New York Dolls: «New York Dolls», Johnny Thunders: «So Alone», Dr. Feelgood: «Down by the Jetty», Only Ones: «The Only Ones»

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om jeg med årene har blitt litt mykere i kantene, snakker vi her om det feteste av det fete. Eller det überfete, om du vil. For dette er band/artister som har svidd seg fast i hjernen min for evig og alltid . Vi snakker blod, svette og tårer. Akkurat som musikken til My Midnight Creeps som dundrer av gårde på rødt lys, rett inn i rundkjøringen. Kompromissløs rock med bøttevis av blues i årene.

«Histamin» er et meget bra album som foruten å ha egenart, foredler rockehistorien på en elegent og troverdig måte. Låtene «Shot by the Blues», «Don't Let Them Bring You Down» og «Kitchie Kitchie Ki-Me-O (Evertyhing's Gone Wrong)» er rett og slett fantastiske. Den tøffe og krystallklar produksjonen får frem nyansene i lydbildet samtidig som energien og spillegleden tyter ut i alle retninger. Foruten havet av gitarer som frenetisk crawler rundt albumet igjennom, tar bandet i bruk masse deilig blås. Særlig utstrakt bruk av saksofon bidrar til at flere av låten løfter seg godt over bakkenivå.

Elsker du rock'n'roll er «Histamin» et must!

Karakter: 9 av 10