«Jakten på kvinneligheten»

Hva er dette for noe? Hvem er det som henvender seg så direkte til meg med pekefingeren hevet? Er jeg ikke kvinne nok, kanskje? Jeg barberte da vitterlig leggene i forrige uke en gang. Jeg tar opp avisa og leser videre: «Etter mange år på barrikadene med kamp for likestilling og rettferdig lønn, er kvinnene i gang med en ny kamp: Å ta tilbake sin egen kvinnelighet - som ble borte et sted på veien».

Enda en trend som har gått meg hus forbi. Hvorfor har ingen fortalt meg om denne nye kampen? Hvor ble det av den berømmelige kvinnesolidariteten, har ikke mine medsøstre plikt til å opplyse meg om slikt?

Jeg stirrer mistrøstig på meg selv i speilet. Hvor ble det av kvinneligheten? Hva er kvinnelighet? Er det en fast størrelse? Har jeg den? Er jeg kvinnelig nok? Er jeg feminin nok? Er jeg en kvinne?

Begrepene får det til å gå rundt i hodet på meg. Jeg ringer eksen.

- Da du ble forelska i meg, hva var det du falt for? Var det min kvinnelige sensualitet? Min besnærende, kvinnelige mystikk? Mine lange, glatte, kvinnelige gasellelegger?

- Hm... nja, jeg syntes du var søt da, men så veldig kvinnelig har du vel aldri vært, svarer han. - Kvinnelighet er... lange røde negler, høyhæla sko, rødmalte lepper, sensuell stemme, blafrende øyenvipper, forførende blikk... store, duvende pupper, myke, kvinnelige former... Og helt alvorlig, Femi, du har vel ingenting av dette, sier han brutalt ærlig. - Du fører deg ikke så elegant med høyhæla sko, du har mer en slags... vaklende stil. Mens vi var kjærester barberte du leggene kun om sommeren, og det sexy undertøyet du hadde på deg i starten, ble raskt byttet ut med mer praktiske bomullstruser, legger han til – for liksom å understreke et eller annet idiotisk poeng.

- Jeg fikk underlivssopp av de syntetiske blondetrusene! Vil du at jeg skal klø meg ihjel, eller? Hvor kvinnelig er egentlig det? skriker jeg og avslutter samtalen før han kommer med ytterligere fornærmelser på vegne av mitt stakkars kvinnelige jeg, som ligger gurglende igjen på asfalten etter å ha blitt overkjørt av en dampveivals av en ufølsom eks.

Men i denne selvransakelsens time: mannen har et poeng.

Jeg bestemmer meg for å gå hardt ut. Nå skal kvinneligheten fram i dagen, koste hva det koste vil. Her skal det vokses, barberes, nappes, smøres, lakkeres, skrubbes og kures så det blir en sann svir. Ingen skal bli mer kvinnelig enn meg. Og etter det skal jeg ta på meg svarte strømpebånd og øve meg på å gå i de hersens høyhæla skoa.

Jeg legger jeg meg i badekaret og prøver å mane fram min indre kvinne.

Hm... noe mangler. Stearinlys! Masse duftende, levende lys. Jeg tasser ut i stua og finner lysene som jeg så danderer rundt badekarkanten og speilet ved vasken. Sånn. Tilbake til badekaret. Jeg lukker øynene og prøver å slappe av.

Kanskje litt musikk?

Opp igjen, jeg finner radioen og stiller den inn på «Klem FM». Til tonene av Celine Dion forsøker jeg å finne en behagelig stilling. Så ligger jeg rolig noen minutter og hører på dryppingen fra kranen.

Drypp. Drypp. Drypp. Drypp.

Dette er egentlig ganske kjedelig. Jeg bestemmer meg for at jeg har brukt nok tid på min indre kvinnelighet og heller bør konsentrere meg om den ytre.

Først: napping av øyenbryn. Jeg begynner litt vilkårlig og napper ut et hår som ser ut til å være på villspor.

- Au! Shit, jeg hadde glemt hvor vondt det gjør. Kanskje like greit å starte med voksing av legger. Sammenlignet med det, kommer øyenbrynsnappingen til å oppleves som en tur til Disneyland med gassballong og sukkerspinn.

Jeg stirrer skeptisk på pakken med voksstrimler. Jeg har lite erfaring med voks. Men skal man finne tilbake til sin kvinnelighet og feminine mykhet kan man ikke ha stikkende, kløende kaktuslegger. Det sier seg selv. Så: her er det bare å bite tennene sammen. Voksstripene skal først varmes mellom hendene før de strykes over huden, så skal de rykkes av i «én hurtig bevegelse mot hårets groretning». Lekende lett, jeg stryker og stryker og synger «My Heart Will Go On» sammen med Celine Dion. Hm... kanskje like greit å la voksen få feste seg ordentlig, mens jeg venter kan jeg jo legge den «uppfriskande och fuktighetsgivande» ansiktsmasken.

Med voksstrimler hengende fast på begge beina begynner jeg å smøre ansiktet med en slags grønn gugge «with sea extracts & Vitamin E» . Det brenner i øynene, kanskje det ikke var meningen at man skulle ta så mye og kanskje ikke oppå øyelokket... Jaja, vitamin E må jo være bra for synet også. Problemet nå er bare at jeg ikke ser en dritt. I tillegg begynner det å svi på leggene, og jeg innser at jeg kanskje har latt voksen sitte i lengste laget. Men nå skal voksstripene rykkes av i et hurtig napp:

– AAAAUUUUUUUUU!!! Jeg uler. Øynene mine renner, både av smerte og av den hersens ansiktsmasken, jeg åpner de sammenknepne øynene såvidt og kikker ned på leggen min. Skrekk og gru. Jeg har revet av øverste hudlag sammen med voksstrimlen. Det gjør så vondt at jeg ikke orker tanken på et eneste rykk til. Det må da gå an å få bort faenskapet på annet vis? Jeg famler meg ut på kjøkkenet og henter flasken med olivenolje, som jeg heller ut over begge beina. Deretter prøver jeg forsiktig å pirke voksstripene bort, men de rikker seg ikke. Nei, nå må jeg må sette meg ned og roe meg litt mens jeg finner ut hva jeg skal gjøre. Jeg forsøker å hinke bort til toalettsetet, men sklir i olivenoljen og faller på rompa. Når jeg forsøker å reise meg igjen oppdager jeg at den hersens voksstripa som jeg bare hadde fått halvveis av den stakkars leggen min har limt seg fast i veggen. Da gir jeg meg over og gråter mine fortvilte tårer. Her sitter jeg, innsmurt og innvokset på badegolvet.

Jeg føler meg snytt. Jeg har en gryende mistanke om at det hele er et gigantisk komplott. Mens millioner av kvinner verden over sitter hjemme og drikker urtete av enorme krus, tar hårkurer, filer negler og føtter, smører og skrubber fram denne helsikens kvinneligheten, så er mennene der ute og har det kjempegøy.

Med leggen festet i veggen fisker jeg mobilen fra veska. Jeg har gjort en oppdagelse som verden må få høre om før jeg trekker mitt siste sukk. Ut fra smertene å dømme kan det skje når som helst.

- Frida, hvisker jeg. - Vi har blitt lurt. Få tak i jentene og kom bort til meg. Vi skal drikke øl, spille tv-spill og se porno. Og ta med noe løsemiddel, jeg har vokst fast i veggen.

Les mer Femi Fatal: Takk gud for sjokolade og gode venninner