En valgkamp for dem med rike venner

En som viste seg ikke å være velhavende nok, eller ikke hadde gode nok sponsorer, har allerede trukket seg fra valgkampen halvannet år før valget. Det er ikke lenger mulig for en «kvinne eller mann av folket» å lykkes i rotteracet fram til Det hvite hus.

Det første en kandidat må gjøre, er å samle sammen så mye penger og så mange viktige sponsorer at hennes eller hans kandidatur blir troverdig. Amerikanerne kaller det et usynlig primærvalg. Partienes ordinære, planlagte primærvalg starter ikke før i januar 2008, når de to store partiene i amerikansk politikk starter prosessen med å velge seg hver sin kandidat. Men lenge før det, allerede nå, møter kandidatene sine mulige sponsorer, for å be om støtte. Da må kandidatene presentere sine programmer og sine hjertesaker, som de mer eller mindre utilslørt justerer for å tilfredsstille sponsorenes krav.

Det er ingen tvil om at sponsorene er viktige i amerikansk politikk; kanskje så viktige at de kan utgjøre en alvorlig svekkelse av det amerikanske demokratiet.

I politisk teori vil det være de som er enig med den enkelte kandidats politiske program, som vil gi penger til disse kandidatene. Det er imidlertid neppe usannsynlig at disse sponsorene venter seg noe tilbake når de gir tusener av dollar - kanskje millioner - til sine politiske kandidater. Kanskje vil de at kandidatene skal lansere, støtte eller kanskje motarbeide og få nedkjempet spesielle lovforslag. Grensen til ulovlig korrupsjon er hårfin hvis politikerne «lar seg kjøpe» for å oppnå fordeler for sine sponsorer.

Bush-valgkamp for 2,5 milliarder
Den føderale valgkommisjonen har offentliggjort følgende tall etter den kampanjen George W. Bush førte for å bli president 2004: Hans kampanje samlet inn totalt 372 millioner dollar (ca 2,5 milliarder kroner). Av dette var 272 millioner dollar private donasjoner (1,9 mrd kroner).

I USA er det satt grenser for hva som er lovlig sponsing av kandidater. Verken store konsern eller fagforeninger har lov til å gi penger til en kandidat som stiller til valg til et embete utover den enkelte delstat. Enkeltpersoner som tilhører slike konsern eller fagforeninger kan imidlertid gi så mye de vil. Slike enkeltstående sponsorer er den største kilden til kandidater i amerikanske valgkamper. I de aller fleste av USAs 50 delstater må kandidaten offentliggjøre alle de private donasjoner han har mottatt.

Vilsack har gitt seg
Den som allerede har gitt seg, er tidligere guvernør i Iowa, Tom Vilsack. Han er lite kjent utenfor sin egen delstat, og det var få som levnet han noen stor sjanse. Alle visste at han kom til å stå overfor sterke kandidater som senatorene Barack Obama fra Illinois og Hillary Rodham Clinton fra New York. I tillegg hadde tidligere visepresidentkandidat John Edwards allerede etablert en sterk organisasjon i Iowa. Vilsack visste at han måtte skaffe midler til å etablere en valgkamporganisasjon og få offentlige støtteerklæringer fra innflytelsesrike borgere for å få penge-snøballen til å rulle. Kommer først noen av de store og viktigste støttespillerne, er det lettere å komme videre. Det viste seg at få ville satse penger på en de ikke trodde vil kunne vinne. Meningsmålingene viste gjentatte ganger at han havnet på sisteplass av disse fire som alle ønsket å bli demokratenes kandidat. Vilsack trakk seg før de ubetalte regningene ble for mange.

Gores film vant Oscar, kan han også vinne valget i 2008? Foto: Reuters / Scanpix

Ifølge The Washington Post lå Vilsack an til å nå 1,3 millioner dollar (nær 10 mill kroner) innen utløpet av første kvartal, en sum som andre kandidater samlet inn i løpet av en eneste innsamlingskveld.

Offentlig støtte
De kandidatene som ønsker det, kan få offentlig støtte på visse vilkår. Det er et forsøk på å gi en mulighet også til dem som ikke er blant de aller rikeste. De ville i teorien få hjelp til å stå imot tilbud om å bli «kjøpt» av sponsorer som vil at de skal løpe deres ærend. Men hvis de mottar offentlig støtte, vil de samtidig måtte akseptere å holde sine kampanjeutgifter innenfor visse begrensninger. De mest vellykkede eller rikeste kandidatene ønsker derfor ikke slik offentlig støtte. Og det er fastsatt av høyesterett at kandidatene ikke nødvendigvis må ta imot offentlig støtte.

I det amerikanske, liberalistiske samfunn er det lite sympati for at skattebetalerne skal bidra til kandidatenes valgkamp. De mest høyreorienterte mener at det simpelthen er prinsipielt feil at den enkelte skattebetaler skal tvinges gjennom skattesystemet til å bidra til kandidater som de ikke er enige med. De som tilhører småpartiene mener at systemet favoriserer de to store partiene.

Nei til offentlig støtte
Foran valget neste år har Hillary Clinton allerede erklært at hun ikke ønsker offentlig støtte til sine kampanjer, verken til primærvalgene før partikongressen til sommeren, eller til selve presidentvalget - dersom hun skulle bli demokratenes kandidat. Både hun og hennes ektemann, tidligere president Bill Clinton, blir nå sett på som så attraktive kandidater at de ikke har problemer med å skaffe seg økonomisk støtte uten å be skattebetalerne om hjelp.

I USA er det nå antatt at dersom Hillary Clinton blir demokratenes kandidat i 2008 vil også republikanernes kandidat måtte takke nei til offentlig støtte. Den republikanske kandidaten vil ønske å bruke like mye som det Clinton gjør, for at de skal kunne konkurrere på like vilkår. Der har familien Clinton en stor fordel, der de nå reiser verden rundt på foredragsturneer. Bill Clinton er på vei til Tromsø og Bergen, har vi lest. Han samler enorme summer fra folk som er villig til å betale mange tusen kroner hver for å lytte til hans foredrag.

Interessant trekløver
Når nå Vilsack har trukket seg, kan det bety at guvernør Bill Richardson fra New Mexico kan komme mer fram i lyset. Han har erfaring fra det politiske miljø i Washington som kongressrepresentant og energiminister, samtidig som han har utenrikspolitiske erfaring blant annet som FN-ambassadør. Et ubesvart spørsmål er om han vil være i stand til å samle inn mer penger enn det Vilsack klarte. De skaper imidlertid et interessant trekløver som er på vei inn i de ordinære primærvalgene: En kvinne (Clinton), en afrikansk-amerikaner (Obama) og en spansk-amerikaner (Richardson), mens fjerdemann John Edwards er «hvit» i tradisjonell forstand. Dette blir en av presientvalgkampens spennende, ukjente faktorer.

I en meningsmåling fra Pew Research Center svarte nylig 77 prosent av de som sa de skulle stemme på en av demokratenes kandidater, at de ikke hadde tenkt så mye over hvem de ville stemme på. Av dem som likevel oppga navn, vant Clinton med 11 prosent, Obama fikk syv prosent, Edwards fikk én prosent. Tidligere visepresident Al Gore fikk én prosent mens andre kandidater fikk fire prosent.

Se opp for Al Gore!
Alt er ennå mulig, og hold øynene åpne for Al Gore som har brukt de siste seks årene på å fortelle om den klimaendringen som verden nå motvilling begynner å akseptere. Det er en historisk bragd av dimensjoner for en tidligere visepresent å vinne en av filmens Oscar-priser. Nå gjenstår bare Nobels fredspris til høsten.

Mange mener at dette «usynlige primærvalget», hvor de rikeste sponsorene avgir stemmer med sine lommebøker, er sterkt udemokratisk. For det er nå grunnlaget legges for de ordinære primærvalgene neste år, i en uformell og tildels lukket prosess, helt uten demokratisk styring. Det var de rike, konservative og tildels sterkt religiøse republikanske sponsorene som i 1999 stilte seg bak George W. Bush. Og foran valget i 1980, var det de samme kretsene som trakk fram tidligere California-guvernør og skuespiller Ronald Reagan.