Takk gud for sjokolade og gode venninner

Takk gode gud for at man fremdeles har venninner som er dårlige på kjærlighet.

Rolige lørdagskvelder som inntil nylig bestod av en tur på kino eller rolige rødvinsmiddager med kjedelige vennepar, har på et øyeblikk blitt erstattet med is- og sjokoladefråtsing foran TV'n i fellesskap med Frida, min kjærlighetssjuke venninne.

Frida og jeg har bestemt oss for å gå i hi. Til våren, når sola varmer, skal vi krype ut av hullene våre. Da skal det nok bli både svermeri og forføring. Men foreløpig skriver vi februar og verden der ute er grå, skitten og trist. Vil holder oss inne og slikker våre sår.

Vi har for lengst overbevist hverandre om at vi har kjærlighetssorg, siden dette rettferdiggjør alle asosiale aktiviteter. Som for eksempel å sitte hjemme en lørdagskveld og meske seg i trash på TV'n.

For to jenter mer enn gjennomsnittlig interessert i menneskelige lyter, er TVNorges dyptpløyende dokumentarer som gull å regne. TV-program med navn som «Verdens største penis», «To mennesker i en kropp» og «Født uten ansikt» appellerer til vår frydefulle, perverse titterglede.

Kveldens program har navnet «Besatt av fedme» og handler om menn på jakt etter gigatjukke damer.

- Dette er ren folkeopplysning, Femi, sier Frida engasjert, der hun slanger seg på sofaen med hånda dypt nedi smågodtposen.

Så langt vel og bra - helt til det viser seg at flere av disse mennene er såkalte «feeders». De vil ha kjæresten sin så tjukk som overhodet mulig, og feiter opp de forspiste kvinnene til de er lenket til senga og totalt avhengig av hjelp fra mannen.

Dette blir for drøy kost, selv for sosialpornografer som oss. Frida sitter som paralysert i sofaen. Selv har jeg hånda halvveis nedi chipsposen, ute av stand til å røre meg. Bildene av enorme valker med grålig elefanthud flimrer over skjermen og fester seg. Overalt.

- Fy faen så disgusting, hvisker Frida og kaster fra seg en halvspist Firkløver. - Jeg visste at menn kunne være noen maktsyke jævler, men at de kan være så utspekulerte!

Jeg kjenner chipsen vokse i munnen før jeg svelger med et tydelig gulp

- Er du klar over at det kan være oss om tre år? sier jeg med syltynn stemme. - Fortsetter vi på denne måten, vil det til slutt bare være små tynne menn med kinky fantasier som vil ha oss. Og de vil tvangsfôre oss med cheeseburgere!!

Vi stirrer skrekkslagne på hverandre. Dét avgjør saken. Ingen syke «feeders» skal få lenket oss til senga og fôre oss med cookies og snickers.

Dagen etter tropper vi opp på treningssenteret, klare for en time Step med en avsluttende styrkedel for mage/rompe/lår/legger/bryster/skuldre. Jeg ser for meg hvordan de siste ukers trøstespising vil forbrennes som bare rakker'n, og at jeg etter et par timer vil stige som en føniks av asken med en kropp som selv Madonna vil misunne meg.

Fulle av overmot entrer vi salen. En gjeng middelaldrende damer vandrer hvileløst rundt, voktende. Som på signal kaster de seg over det tilgjengelige treningsutstyret og okkuperer de beste plassene med diverse vannflasker, benker og matter. Det skjer på under fem sekunder.

- Til å være så tjukke er de jammen meg raske, hveser Frida lavt til meg, mens hun desperat prøver å presse matta si inn mellom to heller lite velvillige damer.

Instruktøren viser seg å være en uforskammet sprek og sprudlende nittenåring, med imponerende stemmekraft:

- Er dere meeeed, elleeeeer? gauler hun.

Nå er det visst meningen at vi alle skal svare et entusiastisk «jaaaaa!» - responsen lar vente på seg.

Men det tar slett ikke gnisten fra denne lille energibunten. Nå setter hun på musikken og begynner å sprette rundt der framme, som om matta skulle inneholde brennende kull.

- Kom igjeeeeeeen!!

Frida fester svettebåndet og begynner å sprette i takt med instruktøren.

Jeg dabber derimot raskt av, det må utvilsomt være noe galt med benken min, for dette går søren ikke like lett for meg som for de andre.

Etter en time med hopp og sprett og tjo og hei roer jerndama seg endelig ned. Uttøying, innpust og utpust, god kveld og snakkes neste uke.

- Ja, fyyyy faen, det kan du tro, hveser jeg til Frida idet vi stimer ut av det svette lokalet.

Vi trasker hjem. I tyngende taushet. Jeg verker i beina og tenker i mitt stille sinn at kanskje en framtidig tilværelse som gigatjukt sengemonster ikke er så avskrekkende likevel.

Da blir man iallfall elsket for den man er.

- Neste gang vil du sikkert klare det kjempebra, Femi. Frida forsøker å motivere og bommer fullstendig.

- Ja, kanskje om jeg får en benk som funker, mumler jeg, mest til meg selv.

Vel hjemme stiller jeg meg opp foran speilet. Om jeg myser godt nok, mener jeg å kunne se en liten muskel på gang ved hoftepartiet. Eller er det bare en ny sjokovalk?

- Nei, nå går vi og kjøper smågodt, utbryter jeg.

Frida bifaller min supre idé som ubetinget kreativt. Og hun mener bestemt å ha lest et sted at muskler kan forsvinne raskt om de ikke får nok næring.