Pål sine plater

Egentlig skulle vi møtes på Schröder. Harry Holes brune hule et spydkast unna nye Bislet Stadion. Men fordi Schröder er stengt ender vi - etter en del frem og tilbake, opp og ned, bort til høyre og rundt et hjørne eller to - opp i en sofa og en diger stol på Colletts Café, som ligger cirka et diskoskast unna Bislet stadion. Noe vi begge kan leve med. For lunsjen på Colletts Café er mer enn god nok. Coca Cola og hamburger. Nerdemat for to guttunger som elsker å prate om musikk.

- Mange av mine favorittalbum er i utgangspunktet «terningkast fire»- skiver bestående av fem-seks dritbra låter. Og noen ikke fullt så gode, som du likevel ender opp med å elske fordi de forsøker å uttrykke noe du kanskje gjenkjenner på andre plater med for eksempel den samme artisten. Men også tidspunktet du blir kjent med artisten eller skiva, er selvfølgelig svært avgjørende, forteller en skjeggete og blid Pål Angelskår, idet han mentalt innstiller seg på å snakke om det albumet han aldri klarer å få ut av hode. Et album jeg også har holdt armen rundt i mange år. Å ja, vi snakker Klas-si-ker.

The Lemonheads: «It's A Shame About Ray»

«It's A Shame About Ray», utgitt i 1992, var The Lemonheads store musikalske gjennombrudd. Tittellåta , «My Drug Budy», «Confetti», og «Rudderless» traff mange ungdommer midt i hjerte. Deriblant en ung og forelsket Pål Angelskår.

- Ditt første møte med The Lemonheads?

- I 1992 var jeg dritforelska i ei dama som digga The Lemonheads, stod på scateboard og var mye, mye tøffere enn meg. Da jeg oppdaget at bandet skulle spille på Cruise Café på Aker Brygge dro jeg selvfølgelig på konserten, selv om jeg ikke kjente til bandet. Og selv om jeg først og fremst dro på konserten på grunn av ei dama, tror jeg faktisk at jeg var like frelst på Evan Dando da jeg dro hjem etterpå. Det tok ikke langt tid før «It's A Shame About Ray» stod i platehylla mi; albumet som fremdeles er min absolutte favorittskive. Og som band har Lemonheads aldri vært bedre.

- Hva er det med «It's A Shame About Ray» som treffer så voldsomt?

- «It's A Shame About Ray» er en helt ukomplisert og usedvanlig jevn popplate med fantastiske melodier. En utrolig konsis popplate uten ett dårlig spor. Kun 30 minutter lang inklusive en coverlåt. Låtene er stort sett to eller tre minutter lange. Kombinasjonen fine melodier og et stort akkordrepertoar gjør at skiva aldri blir kjedelig, selv om låtene i utgangspunktet er ganske enkle. Pål trekker pusten og tenker seg om i cirka ett sekund før han fortsetter:

- Dando har en utrolig flott stemme som er helt unik i den forstand at han ikke gjør noen fancy fraseringer; han bare synger veldig rent og pent, noe som funker veldig bra oppå en bakgrunn av fuzz. At bandet består av en trio er også lett å høre. Herlig, rett og slett. Måten bassisten Juliana Hatfield korer på har gitt meg mange ideer. Dandos relativt mørke stemme og Hatfields lyse kontrast fungerer nemlig kjempebra.

-Evan Dando er en fantastisk låtsnekker som skriver utrolig vare og fine tekster, fortsetter Pål etter nok en liten tankepause.

- Også er det jo litt morsomt at en pop-punk plate så til de grader makter å beskrive vakre og litt naive hverdagsskildringer. Men selv om Dando skriver vakkert og poetisk, er han ennå litt sinna. Det ligger hele tiden en punknerve i bakgrunnen. På sett og vis fremstår Dando litt som den trøstende storebroren til Curt Cobaine. Ja, også er låtene veldig deskriptive; det er lett å se for seg hele greia. «My Drug Budy» er gjort så vakkert og sårt samtidig som man etter hvert oppdager at det er en ganske mørk låt.

- «It's A Shame About Ray» er dessuten et utrolig slitesterkt album. Jeg går aldri lei. Hvorfor vet jeg ikke. Det finnes flere plater som har mange av de samme kvalitetene, men som jeg på ett eller annet tidspunkt legger vekk i lange perioder. «It's A Shame About Ray» spiller jeg i hvert fall annen hver uke.

Pål puster ut og smiler fornøyd før han tar en slurk av colaen. Den gutten er glad i musikk, tenker jeg, samtidig som Pål forteller at Minor Majority har covret flere Lemonheads-låter under konsertene. Deriblant «My Drug Budy». Og fantastiske «The Outdoor Type» fra albumet «Car Button Cloth».

Joni Mitchell: «Blue»

Joni Mitchells «Blue» ble utgitt i 1971, solgte i bøtter og pappesker, og er og blir en klassiker både blant kritikere og musikkelskere. «Blue» er, akkurat som «It's A Shame About Ray», en skive Pål hører veldig mye på.

- Joni Mitchell er en utrolig spennende artist, som foruten å være en meget dyktig gitarist, har en spesielt fin stemme. Og så har hun et vanvittig stort musikalsk repertoar. Alle de tingene hun gjorde senere, gjorde hun på kassegitar allerede på «Blue» og «Ladies Of The Canyon».

- Hvorfor akkurat «Blue»?

- For det første er «Blue» en enormt jevn og helhetlig plate med mange fantastiske låter. Også den kun 30 minutter lang. Pål tenker seg om i noen sekunder før han fortsetter.

- Noe av det beste med «Blue» er at tematikken er så tydelig. Noe som igjen gjør at jeg til en viss grad føler at jeg «kjenner» den Joni Mitchell som lagde «Blue». Skiva omhandler et av hippietidens største dilemmaer: Skal du ha den ultimale friheten, må du nødvendigvis også bli litt ensom. For søker man en frihet som innebærer at man vil leve ut alle de tingene man selv ønsker, sier det seg selv at det er vanskelig å opprettholde vennskaps- og kjæresteforhold. Hvilket igjen medfører at man hele tiden vil savne noe eller noen.

- Tekstene på «Blue» handler i stor grad om kontrasten mellom savnet av noe man kan kalle et hjem og gleden ved det å bryte opp. Balansegangen mellom gleden og savnet er så utrolig lekkert utført. Jeg vet ikke om noen andre artister som makter å beskrive denne følelsesmessige berg-og dalbanen bedre enn Mitchell. Hun har et ekstremt selverkjennende forhold til alle valgene hun har tatt. Det er som om hun tar et oppgjør med seg selv der og da. Fordi Mitchell så til de grader var en ekte hippie, er «Blue» på sett og vis den ultimale hippi-plata.

Favorittlåter?

- Låter som «California», «All I Want», «River» og «Little Green» er selvfølgelig helt fantastiske. Likevel, når jeg setter på «Blue» tenker jeg alltid at det er helheten som er albumets store styrke. En helhet som gir albumet en følelse av troverdighet. Også er Mitchell jævlig god til å fremføre sine egne tekster. Har hun plutselig en for lang setning, velger hun bare en vokal løsning som får det hele til å høres dritelegant ut. Hun er flink uten å være flinkis, avslutter spellemannen Pål.