På jakt etter spøkelser!

Artikkelen fortsetter under annonsen

<p Klokken er så vidt over midnatt. Jeg er i et hus hvor en grå dame sies å gå igjen. Og som ikke det er nok ligger huset i Englands mest hjemsøkte landsby. Her skal jeg tilbringe natten. Det er ingen</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere samme dag gikk jeg av toget i den vesle landsbyen Pluckley. Jeg var eneste passasjer. Her skulle jeg tilbringe de neste 24 timene. Det høres ut som rene idyllen. Men idyllen hadde en liten bakside ...

Over 40 spøkelser

Dersom det noen gang skulle deles ut pris til det stedet som har flest spøkelser i forhold til folketall, er det ikke usannsynlig at prisen ville gå til den vesle landsbyen Pluckley i Kent.

Landsbyen sies å ha 12 «offisielle» og rundt 30 uoffisielle spøkelser fordelt på tusen innbyggere. Stedet er faktisk oppført i Guinness' Rekordbok som Englands mest hjemsøkte landsby.

Hodeløse ryttere og mystiske damer

Uansett hvor mange spøkelser det måtte være i Pluckley, inkluderer de blant annet en lærer som hengte seg selv, en mann som ble drept av et sverd, en mystisk rød dame som leter etter barnet sitt på kirkegården, en annen dame som bærer den røde rosen hennes ektemann la ned i kisten hennes, en gammel møller, en monk og en hodeløs rytter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Spøker der jeg skal overnatte

Jeg sjekker inn på The Dering Arms. Det er en gammel jaktlosje som mest av alt ser ut som en gammel borg. Også her sies det at det spøker.

Den gamle damen i resepsjonen er nesten blyg når hun forteller historien om den gamle damen som flere ganger har vært observert sittende ved vinduet i første etasje. Og som like plutselig som hun kom, bare forsvinner. Men hun har aldri sett henne selv.

– Jeg opplevde imidlertid at et glass plutselig veltet av seg selv. Jeg satt og så på det i det det rett og slett bare veltet uten noe synlig grunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Familien Larkins

Veltende glass skal jeg klare å takle. Det er de andre historiene jeg er ute etter. Spøkelseshistoriene. Senere på ettermiddagen kommer jeg i prat med en elskverdig gammel dame:

– Jeg tror ikke det er spøkelser her, forteller hun. – Mannen min og jeg kom flyttende hit for 42 år siden og, sorry to say, Pluckley er et av de minst skumle steder jeg har vært. Jeg tror på spøkelser, men ikke at de er i landsbyen vår. Hun smiler og virker nesten lei av all denne fokuseringen på spøkelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dersom du skal skrive om Pluckley kan du jo heller skrive at «Familien Larkins» ble spilt inn her. Den gamle damen snur seg og peker opp mot hovedgaten The Street med den gamle kirken og Black Horse pub, etter sigende den mest hjemsøkte puben i England.

På jakt etter fantomrytteren

Sent på kvelden går jeg en lang tur bort til en vei hvor historiene forteller at en fantomrytter går igjen. Eller rir igjen. Hodeløs skal han visstnok også være.

Jeg er helt alene i mørket i det jeg går den kilometerlange turen. Og jeg forstår at det er lett å skremme seg selv under visse forhold. En sint hund bjeffer kraftig i det jeg passerer og jeg bestemmer meg for at det er like greit å gå litt fortere.

Når jeg endelig når den hjemsøkte veistrekningen, tar jeg opp digitalkameraet for å fotografere området. Men kamera vil ikke ta bilder. Det slår seg av hver gang jeg slår det på. Det hjelper ikke at batteriene ble kjøpt noen timer tidligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Legger meg for å sove

Jeg kryper til køys like før midnatt. Sengen er stor og dynen er tung. Så begynner mobilen å pipe. Den indikerer lite batteri. Og ettersom jeg har glemt å ta med et adapter tilpasset de britiske støpslene med tre hull, slår jeg den liksågodt av for natten.

Nå er jeg helt alene. Jeg ligger i sengen og tenker på pubeieren som fortalte om jenta som gikk igjen på puben. Hun hadde blitt observert ved peisen i førsteetasjen og på soverommene i andre, men aldri av han selv.

Og jeg tenker på en annen som fortalte meg at han en gang hadde kjørt forbi en dame i Victorianske klær. Da han snudde seg etter henne var hun borte.

Jeg tror ikke på spøkelser

I 1998 overnattet jeg sammen med tre venner i et spøkelseshus i Trondheim. Den gang opplevde vi at døren inn til rommet plutselig dundret i veggen. Uvisst av hvilken grunn. Men vi var glad for at vi var flere. Jeg har ingen garanti for at det ikke kan skje igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men jeg er skeptisk til spøkelser. Det finner jeg ut mens jeg ligger i sengen og prøver å være tøff. Jeg tror i hvert fall ikke på at spøkelser er døde mennesker som går igjen.

Men jeg tror på folk når de sier at de har opplevd noe. Og jeg tror nok at det er en grunn til at historier om spøkelser oppstår. Og det er det som interesserer meg. Er spøkelsene menneskeskapt i hjernen, eller finnes det er en mer vitenskapelig forklaring?

Delte meninger

Spør du noen av innbyggerne om hva de tror om spøkelser, vil du sannsynligvis få tre typer svar. Det er de som totalt avviser spøkelsene. Så er det de som tror på spøkelsene. Og så er det de som tror, men som er skeptiske til en del av historiene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Smale striper av regn renner nedover vinduet. Jeg trekker for gardinene og slår av lyset.

Våkner klokken fire

Jeg sover godt den natten. Jeg våkner riktignok klokken fire av at det bråker i vannrørene og bobler i vasken. Men dette er ikke unormalt i gamle hus. Det er slike lyder som det skal være. Derfor sover jeg godt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå. Omlag en uke etterpå sitter jeg igjen med følgende inntrykk: Det finnes ingen vitenskapelig forklaring på spøkelser. Det kan godt hende at det er noe, men det er nok ikke så enkelt som å overnatte i spøkelseshus og så forvente at man finner noen svar.

Enda mer om Pluckley og spøkelsene der finner du på nettstedet Pluckley.net.

Har du en god eller underlig historie som vi kan lage reportasje om?

Send en e-post til sverre@startsiden.no