«Elefantmannen»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han ble beskrevet som en elskverdig ung mann med en god sans for humor, men ble husket for noe helt annet. Navnet var Joseph Merrick. Folk kalte ham «Elefantmannen».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

En svart skygge smyger seg gjennom mørket i attenhundretallets London. Skyggen halter bortover en gate og inn et smug. Noen gutter kommer løpende bak. De peker, kaster stein og prøver å få oppmerksomheten til denne skikkelsen som skjules bak sorte klær og en hvit sekk.

 Et av flere fotografi som eksisterer av Joseph Merrick. Et av flere fotografi som eksisterer av Joseph Merrick.

Den mystiske mannen stopper opp og snur seg mot pøbelen. – Jeg er ikke et dyr, sier han. Jeg er ikke et dyr. Jeg er et menneske. En mann.

Verdensberømt


Joseph Carey Merrick ble født i Leicester 5. august 1862. De to første årene av sitt liv var han et vanlig barn på østkanten av Victoriatidens London. I toårsalderen begynte imidlertid kroppen og huden hans å få de underlige, umenneskelige trekkene som senere skulle gjøre unge Merrick kjent for hele verden, og som skulle føre til inspirasjon for bøker, skuespill, fjernsynsprogrammer og den kjente filmen av David Lynch, «Elefantmannen».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Legemliggjøring av ensomheten


Alle de synlige delene av Merricks kropp var deformerte. Alt, bortsett fra venstre arm, som var vakker, vever og elegant og således sto i en sterk kontrast til kroppen ellers. Det mest slående var det enorme, deformerte hodet. Fra pannen stakk det fram en stor og klumpete beinmasse, og hele venstresiden av hodet stakk ut i en stor, blomkål-lignende klump. Kinnet på høyresiden var oppsvulmet og presset nesen og munnen mot venstre.

Vist fram


I syttenårsalderen havnet Merrick på fattighus. Her bodde og jobbet han sammen med andre som hadde falt utenfor samfunnets trygghet. I fire år ble Merrick værende her, før han rømte og endte opp på et freakshow, et show der såkalte «misfostre» og menneskelige «udyr» ble vist fram for penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

 Katedral av papp, laget av Merrick. Modellen skal visstnok fortsatt befinne seg i London Hospital. Katedral av papp, laget av Merrick. Modellen skal visstnok fortsatt befinne seg i London Hospital.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Elefantmannen» Joseph Merrick ble en stor attraksjon. Menneskene som så ham, så bare deformitetene, de umenneskelige trekkene, og mente derfor at Merrick var mer dyr enn menneske. Gjennom hele livet måtte Merrick kjempe for å bli anerkjent som et vanlig menneske. Det var bare én ting som var viktig ved ham, både i samtiden og for ettertiden: Hans utseende. Mennesket har alltid hatt en slags pervers fascinasjon for det abnorme og groteske.

Vanlig skjebne


Å bli vist fram på freakshow var en skjebne Merrick delte med mange andre. På freakshowene kunne publikum få se «Apekvinnen» Julia Pastrana, det siamesiske tvillingparet, verdens sterkeste mann, dverger og andre som skilte seg ut fra det normale.

Det er på et slik freakshow i en nedlagt grønnsaksbutikk i Mile End Rode, London, at «Elefantmannen» etter hvert blir funnet av Dr. John Treves. Treves forbarmer seg over den unge mannen og lar han bo i et eget rom på London Hospital.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Livet forandres


Her blir han tatt godt vare på. Han får varm mat, rene klær og beundrere fra overklasse og adel. Lykken kommer snikende og Merrick gleder seg over livet.

Dr. Treves og Joseph Merrick blir etter hvert gode venner. De har lange og inngående samtaler og Treves imponeres stadig av vennligheten, det gode humøret og Merricks optimistiske syn på tilværelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Intelligent og hjertelig


Intellektuelt var det aldri noe i veien med Merrick. Merrick var svært intelligent og begavet. Han hadde en forkjærlighet for poesi og likte å lese romantiske noveller og romaner. I bøkene kunne han drømme seg bort. Dessverre var det altfor få som turte å komme forbi hans skremmende ytre. Merrick selv klarte å akseptere dette. Han skjønte hvor fryktelig han kunne virke i andres øyne og lærte å tilgi.

Ønsket om å være normal


Joseph Merrick fikk imidlertid ikke noe langt liv. Han dør i en alder av 27 år. En aprilmorgen i 1890 finner en av sykepleierne han liggende urørlig i sengen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det enorme hodet hadde sklidd ned i løpet av natten og dermed blokkert luftveiene. Merrick hadde lagt seg ned for å sove uten å støtte hodet slik han ellers pleide. Sannsynligvis døde han som en følge av det intense ønsket som hadde fulgt ham gjennom hele livet: Å være normal.

Historien om Joseph Merrick er både trist, rørende og tankevekkende. I motsetning til mange andre uheldige, fikk Merrick etterhvert et nokså godt liv. Han elsket å underholde gjester, og i tiden på London Hospital ble han sjelden skremt eller ertet, men fikk den respekten som alle fortjener og tar for gitt.

Enda mer om Joseph Merrick finner du på nettstedet The Elephant House.