Med døden på utstilling

Tyskeren Gunther von Hagens provoserer og fascinerer.

Gunther von Hagens utstilling «Body Worlds» har inspirert og vekket forargelse verden over. Med over 10 millioner besøkende har utstillingen blitt den mest besøkte vandreutstillingen noensinne. Utstillingen har blitt besøkt av mennesker i Tyskland, Sør-Korea, Japan, Belgia, Storbritannia, Østerrike og Sveits.

Siden utstillingen først åpnet, har «Body Worlds» vekket hele følelsesskalaen fra jubel på den ene siden til høylytt fordømmelse på den andre. Mange har gitt uttrykk for at det er uetisk og makabert å stille ut menneskelik på denne måten.

Plastinasjon

Utgangspunktet for fordømmelsen skyldes plastinasjonsteknikken som von Hagens oppfant i 1977. Plastinasjonsteknikken er en type preparering som gjør det mulig å trekke ut all væske av en død kropp og så erstatte denne væsken med en plastikklignende substans. Gjennom denne prosessen blir kroppene tørre, kliniske, luktfrie og bevart for ettertiden.

Å bevare en kropp for ettertiden er ingen ny greie. De gamle egypterne balsamerte som kjent sine døde, både mennesker og dyr. Og statsledere som Lenin og Mao har lenge vært stilt ut for offentligheten, liggende, som om de nettopp har sovnet.

Von Hagens utstillingsobjekter sover ikke. Da undertegnede nylig besøkte Body Worlds i London inneholdt utstillingen blant annet en svømmer som fløy som en engel, et skjelett som lente seg til kroppen sin og en gravid kvinne med et foster i magen.
Stillingene er ment å appellere både til følelsene og intellektet. Publikum skal få en forståelse for menneskets anatomi.

Iboende nysgjerrighet

Å dissekere menneskekroppen var ikke særlig vanlig før fjortenhundretallet. Det var først da kunstnere som Leonardo da Vinci (1452 - 1519) lagde detaljerte anatomiske skisser fra egne disseksjoner at samfunnet fikk en større aksept for denne formen for legevitenskap. På femtenhundretallet var offentlige dissekeringer populære, noe som godt illustrerer vår iboende nysgjerrighet for hva som skjuler seg under huden.

Den eksentriske legekunstneren von Hagens skapte nylig furore ved å gjennomføre den første offentlige obduksjonen i England på 170 år. Seansen ble også vist på engelske Channel 4.

Kontroversielt

Du skal ikke være særlig smart for å skjønne at dette er kontroversielt. Døden har alltid vært forbundet med tabu. Dissekering og obduksjoner av lik skjer i de lukkede rom. Von Hagens, på sin side, mener at man ikke trenger å være en utdannet medisiner for å ha en vitenskapelig interesse for menneskekroppen. Tyskeren sier at han gjør dette for å undervise massene og for å avmystifisere døden. Dette har 57-åringen blitt rik av.

Spørsmålet henger i luften: Er en offentlig framvising av døde mennesker provoserende? Jeg besøkte utstillingen for å gjøre opp min egen mening.

Hva er det som vises?

Utstillingen starter forsiktig med utstilte hender, ankler og andre kroppsdeler. Videre inn i lokalet er hele kropper utstilt. Disse kroppene er ofte satt opp i påfallende positurer med den indre anatomien fullt synlig. Av og til er kroppen delt i to. Andre ganger er huden tatt vekk, slik at muskler, sener, skjelett og indre organer blir det dominerende.

Et skjelett lener seg til kroppen sin, en mann holder innvollene sine varsomt i venstrehånden. En rytter uten hud rider sin dissekerte hest. Midt i lokalet sitter en sjakkspiller. Det ser ut som han sitter og konsentrerer seg om neste trekk, men skalpen er fjernet. Du kan se nervene som går gjennom hele den menneskelige kroppen.
Det høres makabert ut, men Gunther von Hagens forsvarer seg med at han vil vise skjønnheten som finnes inne i vår kropp

Det er da heller ingen som brekker seg i vemmelse. Publikum oppfører seg som om de skulle være på en kunstutstilling, eller på en kirkegård. De beveger seg i andektige, langsomme bevegelser. De stopper opp ved den muskuløse basketballspilleren uten overhud. De studerer forskjellen på en frisk lunge og en røykskadd lunge. De studerer et tversnitt av et hode. Alt sammen er veldig klinisk. Utstillingen er uten lukt. Vi sanser bare med øynene.

Elegant

Deler av utstillingen er forstyrrende vakre, som en kritiker formulerte det. Spesielt fremstillingen av blodårene i hodet og i hjernen har vært trukket fram som estetiske og elegante. Og framvisingen av blodsystemet til en kanin er imponerende.

I meste laget

I en del av lokalet kommer jeg over det som blir beskrevet som «Series with slices with frontal art». Forklart på enkel norsk dreier det seg om plastbelagte menneskeflak. Dette blir i meste laget for meg. Bare ordet er guffent. Jeg går videre. Et bittelite foster, seks måneder gammelt ligger ved siden av livmoren. Aborterte fostre, flere vanskapte. Siamesiske tvillinger, vannhode... En av figurene har treffende nok et timeglass i hånden. Et timeglass hvor tiden har rent ut.

Virkelige mennesker

En tatovering på armen til et av utstillingsobjektene får det til å rykke i meg. For plutselig går det opp for meg at dette en gang har vært levende, bevegelige mennesker. Alt på utstillingen er ekte. Og personen som jeg akkurat nå titter på, en person som er delt på langs og satt opp i fem deler, har en gang hatt et liv. Det er ikke en voksfigur eller en dukke laget av latex. Får de den verdigheten som vi ser på som så viktig etter døden?

Jeg går noen skritt videre, bort til en person som har fått den treffende tittelen «The Winged Man», den bevingede mannen. Personen har fått hud og muskler brettet ut til hver sin side, slik at posituren minner om en blotters. En hvit hatt på hodet spisser den eksentriske posituren ytterligere og klarer, på en litt bisarr måte, å minske avstanden mellom livet og døden.

Kunst eller ikke?

Og det er kanskje her jeg gjør opp meningen som jeg fortsatt sitter igjen med. Jeg blir ikke direkte provosert av utstillingen, men jeg merker at jeg har problemer med å svelge kunstaspektet i Gunther von Hagens arbeide. For det dreier seg om døde mennesker. Selv om de er satt opp i allskens kunstneriske positurer, så slutter de ikke med å være mennesker. Og det er ikke alltid like lett å skjønne motivet bak disse positurene, utover å provosere og å reise debatt.

Nysgjerrighet og fascinasjon

Body Worlds er fascinerende, så absolutt. Den fenger på en litt morbid måte. Jeg tror alltid mennesket har hatt en fascinasjon for å finne ut hvordan ting ser ut inni. Enten det er klokker, fjernsynsapparater eller mennesker, som barn vil vi gjerne åpne opp og titte inn. Slik sett er det riktig å si at Gunther von Hagens gjør sitt for at publikum på ny skal kunne få døyvet denne nysgjerrigheten. Men von Hagens kaller dette kunst. Og han tjener seg søkkrik på vår morbide interesse og fascinasjon.
Men som voksen sliter jeg med å se på dissekerte kropper som en del av kunsten. Slik jeg ser det, er dissekerte kropper først og fremst faglig interessante. Da føles det unødvendig å stille ut et menneske i posituren til en blotters.

Kontrakt

Det bør sies at alle utstillingsobjektene skal ha skrevet under på papirer hvor de godtar at kroppen blir donert til von Hagens etter døden. Von Hagens sier at han har en venteliste som nå består av 4500 personer.

Og selv om kritikerne uttrykker høylytt forargelse, har von Hagens vel så mange tilhengere som håper at han skal fortsette sitt arbeid.

Eller som en av de besøkende formulerte det i gjesteboken:
Vær snill og ikke slutt med å plastinere folk. Kan du ta George Bush snart?

Den 28. februar åpner utstillingen igjen i Munchen.

Finn mer informasjon på Body Worlds' offisielle hjemmesider.