Den sjarmerende krigen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ta en titt på den gamle mannen til høyre. Det er et bilde av Liechtensteins siste soldat, tatt like før hans død i 1939. Mannen deltok i Liechtensteins siste krig.
Og dersom du tror at dette skal bli en historie om krig, og så tenker du at det gidder du i hvert fall ikke lese, for krig er det siste du trenger nå, krig bringer ikke noe bra med seg, og dessuten står det mer enn nok om krig til vanlig, så les videre likevel.
For dette er en ganske sjarmerende historie om krig. Det er en historie med varme. Det er en historie som får oss til å smile og til å tenke at all krig er ikke like forferdelig. For det finnes noen små lyspunkt også oppi all elendigheten.
Derfor går vi tilbake til det Herrens år 1866 hvor det ene og det andre skjer i Europa. Det er konflikter. Folk kriger med hverandre og det vesle landet Liechtenstein er noe ufrivillig dratt inn i konflikten.
Og nå begynner historien:
I 1866 disponerer Prins Johann II av Liechtenstein en styrke på 100 mann. Han trenger dem for alt de er verdt, for landet er i konflikt med Italia. Og det kan komme til kamp.
Prins Johann bestemmer seg for å splitte armeen sin. Han vil sende 80 soldater ut i krig. Og så vil han la tyve stykker bli igjen for å beskytte landet. For Liechtenstein kunne jo ikke bare ligge der uforsvart heller. Noen kunne jo finne på å ta det vesle landet, i mangel på andre ting å gjøre.
De resterende 80 begynte å gå gjennom Alpene mot Østerrike for å demme opp et eventuelt italiensk angrep. De gikk og de gikk. Men italienerne var ikke å se. Og dessuten begynte det å snø og bli ganske kaldt og guffent.
Krig er kjedelig, tenkte soldatene. Dette gidder vi ikke lenger. Det er kaldt, og det snør, og vi ser ikke snurten av fienden. Vi går hjem.
Artikkelen fortsetter under annonsenSå soldatene snudde om og begynte på den lange veien hjem til Vaduz igjen. Og i Vaduz ble soldatene tatt i mot som helter, for så tapre krigere hadde vel nesten ingen sett (vi må huske på at dette var lenge før amerikanske krigsfilmer gjorde sitt inntog på tv og kino).
Og nå kommer det som gjør denne historien ekstra sjarmerende. For vanligvis når en tropp returnerer hjem etter å ha vært i krigen, er troppen kraftig redusert. Soldater dør i krig. Slik er krigens nådeløse signatur.
Men i denne historien er det ingen som dør. Snarere tvert i mot. For de 80 soldatene fra Liechtenstein fikk nemlig en venn på turen, og returnerte derfor med en mann i pluss.
De dro som 80. Og kom tilbake som 81.
Like etterpå oppløste Prins Johann forsvaret og spurte Sveits om de kunne forsvare landet i fremtidige kriger. Det sa Sveits jatakk til, og slik slutter historien om Liechtensteins siste krig. Moralen får være at det er best å gi seg når man er på topp.
Om bare alle kriger kunne slutte slik.
