En minneverdig konsert

Året var 1974 og den nye dirigenten av symfoniorkesteret i Atlanta skulle ha åpningskonsert.

Peter Tchaikovskys mektige 1812-ouverture stod på programmet.

1812-ouverturen er herlig pompøs, og den nye dirigenten så på verket som en ypperlig anledning til å markere starten på en ny æra.

Nå skulle standaren virkelig settes, tenkte han. Han ville gi publikum en spesiell og minnerik fremførelse av festouverturen. Og planen var klar. Seksten små kanoner skulle plasseres rundt om i konsertsalen. Disse skulle så avfyres elektronisk, en etter en, rundt midten og den mektige slutten av ouverturen.

Det gikk imildertid ikke helt etter planen ...

Et KABOOM fra helvete

Den store dagen hadde kommet og konserten var i gang. Konsertsalen var fylt til randen av femten tusen publikummere som ville få med seg den nye dirigentens fremførelse av Tchaikovskys klassiker.

For de uinnvidde kan det nevnes at 1812-ouverturen opprinnelig ble skrevet til minne om russernes seier over Napoleons franske tropper. Det er et mektig verk, hvor kanoner og kirkeklokker gjerne brukes til å akkompagnere den gamle tsarhymnen som gradvis drukner den franske nasjonalsangen, Marseillaisen.

Og orkesteret nærmet seg raskt den pompøse delen, den med klokker og kanoner. Dirigenten gjorde seg klar. Det første smellet var rett rundt hjørnet. Nå skulle publikum få seg en mektig overraskelse. Dirigenten trykket på knappen som skulle fyre av den første kanonen ...

KAABOOOOOOM!

Uhell på uhell

Noe har skjært seg. Det er ikke bare kanon nummer 1 som fyrer av et skudd. Som i et KABOOOM fra helvete, fyrer plutselig alle seksten kanonene av salven sin på en gang.

De femten tusen publikummerne i salen hopper i stolene over kjempesmellet som brått dukker opp midt i konserten.

Men før de rekker å summe seg, har en ny katastrofe overtatt stafettpinnen fra den første. For nå sprer et hav av røyk seg fra de seksten kanonene og legger seg som et teppe over publikum, slik at de får problemer med både å se og å puste.

Og herfra går uhellene slag i slag. Først registrerer de sensitive røyksensorene at det er røyk i konsertsalen. Så begynner brannalarmen å ule av full hals. Og så sprøyter sprinkelanlegget et spesielt antibrennbart skum ned over de femten tusen forskrekkede menneskene i salen. Som om ikke de hadde nok å stri med fra før.

Og det slutter ikke her heller. For på tross av kjempesmellet, røykteppet, skummet og den fryktelige brannalarmen, klarer noen publikummere å komme seg ut av salen og mot det de tror er sikkerhet i foajeen.

Her blir de rent ned av en gjeng brannfolk på full fart inn i konsertsalen.

- Jeg må vel innrømme at vi hadde skyld i en del av skadene som oppstod, uttalte brannsjefen etter den katastrofale konserten.

Brannfolkene hadde nemlig nettopp fått en ny modell gassmasker som gjorde at flere av dem ikke klarte å se hvor de var ...

Om publikum fikk pengene tilbake, sier historien ingenting om. Men dirigenten klarte i hvert fall å oppnå målet sitt.

Han hadde fått en minneverdig konsert.

Kilde: The 176 stupidest things ever done