En afrikansk landsby i Oslo

Hvordan trekke 1,4 millioner mennesker til Frognerparken i løpet av noen korte sommermåneder?

Svaret man fant i 1914 var like enkelt som det var kontroversielt. Til høyre for hovedinngangen av parken opprettet man nemlig en Kongolandsby bestående av 20 stråhytter og 80 svarte afrikanere. Vips strømmet folk til området i hopetall. Og suksessen var sikret.

En afrikansk landsby med adresse Kirkeveien

Kongolandsbyen i Frognerparken var et ledd i den gigantiske jubileumsutstillingen som skulle markere hundreårsjubiléet siden Grunnloven i 1814. Og fra mai til oktober 1914 skulle de 80 afrikanere som kom til Oslo leve livet sitt i 20 primitive hytter oppført av siv og dekket av palmeblader, som om de var i sitt eget hjemland.

Innbyggerne i Kongolandsbyen bestod av kvinner og menn, voksne og barn som alle var kledt i tradisjonelle drakter fra hjemlandet. De hadde med seg «autentiske» redskaper og husgeråd, smykker, våpen og religiøse rekvisitter for å illustrere «livet i Afrika» på en mest mulig autentisk måte.

Til publikums store begeistring demonstrerte disse afrikanerne også ulike kulturelle aktiviteter, som å bygge hytter, lage mat på innfødt vis, synge, danse og utføre religiøse ritualer. På denne måten skulle folk i Oslo få et innblikk i hvordan man levde i Afrika.

En del av fornøyelsesparken

Kongolandsbyen ble opprettet for å få fart i billettsalget og for å få «bermen» opp til utstillingsområdet i Frognerparken. Mannen bak, underholdningsentreprenøren Benno Singer, drev European Attraction Limited i London og visste tydeligvis hva som skulle til for å fange publikums oppmerksomhet.

Fornøyelser skulle det bli. Og fornøyelser ble det. I ordets rette forstand.

Singer fikk tildelt det nordøstre hjørnet av utstillingsområdet, der hvor tennisbanene og Frogner stadion ligger i dag. Her satte han sammen en fornøyelsespark med karuseller, forheksede slott, pantomimeteater, flyvemaskiner, en 700 meter lang berg-og-dalbane og en lilleputtbane som var en tro kopi av «The flying Scotsman», ekspresstoget mellom London og Edinburgh.

Men det som skulle bli Benno Singers største suksess og som folk snakket om i årevis etterpå, var altså et svært eksotisk innslag til Frogner å være: En Kongolandsby med ekte afrikanere som tilbragte sommeren på utstillingen med å vise Kongonegrenes liv og levnet i praksis.

Skulle egentlig stille ut samer

Opprinnelig mente utstillingskomitéen at det burde greie seg å stille ut samer. Men, uttalte direktør Oppegaard til Verdens Gang: «Tanken om at la stemmeberettigede norske borgere fremvises for penge er for usmakelig. Vi har derfor sløifet denne del.» «Til gjengjæld», beroliget han, «har vi gjort negerlandsbyen til en praktfuld attraktion, meget større enn fra først av tænkt.»

Og at Kongolandsbyen ble en stor attraksjon er i hvert fall sikkert. Drevet av nysgjerrighet og fascinasjon strømmet Osloborgerne i horder for å la seg trollbinde av den fantastiske afrikanske landsbyen på selveste Frogner.

En helt ny opplevelse

Publikum var som hypnotiserte. Hele dagen kunne de bruke til bare å stå og stirre på hva de rundt 80 innfødte foretok seg. Og selv om det i dag kan virke temmelig absurd, var det kanskje ikke så merkelig at Kongolandsbyen med svarte afrikanere appellerte.

En stor del av fascinasjonen bunnet trolig i et sterk ønske om å se «Annerledeshet» på trygg avstand. For dette var lenge før folk var vant til å se all verdens folkeslag rundt seg. I 1914 var svarte mennesker en sensasjon i Norge, også i hovedstaden. Det hendte riktignok at svarte opptrådte på Tivoli, men det fantes neppe noen som bodde fast i byen.

For de fleste av dem som besøkte Kongolandsbyen var altså mørkhudete mennesker en helt ny opplevelse.

Avisenes reaksjoner

Skildringer fra Kongolandsbyen var en hyppig gjenganger i aviser og blader de fem månedene utstillingen varte. Følelsene landsbyen vakte varierte fra begeistring til vemmelse og raseri. «Overmaade morsomt,» skrev Aftenposten etter et besøk like etter åpningen 19. mai. «Et av de uskjønneste skuespill vi har sett for våre øine,» skrev ukebladet Urd.

Også ellers var tonen i de norske journalistenes beskrivelser langt fra respektfull. De svarte og deres skikker ble gjerne beskrevet som dels komisk primitive, dels direkte frastøtende.

I en kritisk artikkel publisert under planleggingen av utstillingen skrev Dagbladet at de mye heller ville hatt et stort friluftsteater på underholdningsområdet og ikke «en bande grisete, tiggende danselabaner nede fra febersumpene i Zulu» ...

Oss og dem

Det er særlig de svartes annerledeshet som fremheves i avisenes skildringer av Kongolandsbyen. Beskrivelsene legger vekt på kontrasten mellom «oss» og «dem». Flere artikler begynner med å beskrive forskjellen mellom det kultiverte og behagelige liv i det moderne Norge og «en ekte afrikansk landsby, hvor livet leves på negervis». I manges øyne representerte de svarte noe ytterst primitivt i forhold til den siviliserte tilværelsen publikum ellers var vant til.

Flere journalister gir også uttrykk for forbauselse over at de svarte er så ulike, både når det gjelder farge, kroppsbygning og ansiktstrekk. Men dette forklares med henvisning til forskjellige «rasemerker». De svarte oppfattes altså som typer, som representanter for en egentlig ganske ensartet gruppe: «den sorte rase». Noen fremhever også, noe overrasket, at barna i landsbyen er like søte som våre små barn. Forklaringen deres er at «rasemerkene» ikke har rukket å bli så tydelige hos de svarte barna.

Kongolandsbyen i Frognerparken var ellers en utstilling som aktiverte folks holdninger, om ikke alltid med like appetittlig fortegn.

Aftenposten fikk riktignok en kulturell vekker, og skrev: «En faar indblik i Kongonegrenes sæder og skikke. For geografilærere, som ynder anskuelsesundervisning, maa det være et ønskested.» For ukebladet Urd, derimot, hadde aha-opplevelsen uteblitt. «Vi forlater de sortes landsby», skrev journalisten, «besjælet av en glad følelse: Det er deilig at vi er hvite, hvite --- !»

Afrikanerne på Frogner

Hva som skjedde videre med de 80 afrikanerne som bodde i Frognerparken sommermånedene 1914 vites ikke. De var en del av en omreisende tropp som livnærte seg av å delta på utstillinger av denne typen.

Og da utstillingen var over, ble de fleste bygningene revet. I dag finnes bare broen over dammen og selve hovedporten igjen etter den store jubileumsutstillingen. Og Kongolandsbyen er for lengst borte.

Den lever bare i historien.

Historien om da Afrika kom til Oslo.

Frognerparken i 1914 så helt annerledes ut enn i dag. Over 200 bygninger ble reist i forbindelse med Jubileumsutstillingen. I dag står bare hovedporten og broen over dammen igjen.

Kilder: Norges Jubilæumsutstilling 1914 - Officiel beretning, Byminner nr 1/2 - 1996, Oslo Bymuseum, Hovedoppgave i historie - Anne Simonnæs, Skjeggete damer og siamesiske tvillinger av Herman Berthelesen, The other history of intercultural performance av Coco Fusco, Kulturnett.no.

MANDAG: Bygget opp myten om hvit overlegenhet

Kongolandsbyen i Frognerparken var en del av den store Jubileumsutstillingen i 1914. Utstillingen skulle markere 100 år siden Grunnloven, og var en storstilt satsning som breskrev norsk kultur og norsk arbeidslivs historie. Totalt passerte 1,4 millioner mennesker utstillingens telleapparater i løpet av de fem månedene utstillingen varte.

Siste utstillingsdag, 12. oktober 1914, betalte hele 65000 mennesker seg inn i parken. Da var det ikke plass til flere, og portene måtte stenges.

Relaterte saker

• Med døden på utstilling
• Det underlige museum
• «Apekvinnen»
• «Elefantmannen»
• Elefantmannens andre ansikt
• Åndefotografen

Tilbakemelding eller tips om historier vi kan skrive om, send et tips til sverre@startsiden.no