U2: «How To Dismantle An Atomic Bomb»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
U2, «How To Dismantle An Atomic Bomb»
Island/Universal)
For veldig mange er U2 selve hjørnesteinen i den musikalske verden, mens Bono er den «allmektige» eneherskeren som forteller hva som er gangbart eller ei.
Slik har verden mer eller mindre fortonet seg de seneste 15 årene, eller for å si det med andre ord: Uansett om man vil innrømme det eller ikke, så er U2 et av de største og mest profilerte rockebandene som finnes i dag!
Bono
De selger en drøss med skiver og har holdt seg populære i omtrent 25 år, samtidig som de innehar en av de mest karismatiske frontfigurene som finnes.
Man kan si mye om den godeste Bono, men en ting er sikkert:
Fyren har et politisk og medmenneskelig engasjement uten sidestykke i den kommersielle musikkbransjen
.
Da er det egentlig ikke så nøye om man liker hva U2 gjør som band eller ikke. Overnevnte punkter burde i seg selv være en fullverdig garanti for den ytterste form for respekt fra oss lyttere.
Rått lydbilde
Nå er U2 her med albumet «How To Dismantle An Atomic Bomb». Etter å ha leflet med ulike musikalske sjangre i løpet av 90-tallet, er U2 tilbake på det stadiet mange vil nikke gjenkjennende til:
Som et pompøst og riffbasert rockeband.
I tillegg kan det virke som om The Edge har fått noe løsere tøyler enn hva tilfellet har vært de senere år. Med seg på lasset har han fått bassist Clayton og trommis Mullen Jr. Dette har resultert i et tungt og skittent grunnkomp som basis for gitarriffene til Edge. Og det høres mer klagende ut enn på lenge.
Dette kommer best frem på åpningslåten «Vertigo», som man faktisk må få med seg vokalen på for å kunne gi merkelappen U2.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLåten er i det hele tatt litt utypisk for «soundet» U2 er så kjent for, og dette synes vi er veldig forfriskende, da det viser et band med ønske om utvikling. Det samme kan sies om albumets sterkeste låt, «Love And Peace Or Else», som er basert på et virkelig skittent «groove».
Mister interessen
Ellers kan man argumentere for at «Sometimes You Can't Make It On Your Own» og «Original Of The Species» er greie låter, men der stopper det også opp.
Selv om bandet kanskje prøver å opprettholde det lydbildet som preger starten på platen, resulterer det etterhvert i låter som glir over i hverandre. Man sitter igjen med en følelse av det blir en smule tannløst!
«Never Change A Winning Team» kan man kanskje si, for på «How To Dismantle An Atomic Bomb» er det hovedsakelig U2 som spiller standard U2-låter. Det klassiske U2-soundet har returnert med full tyngde, samtidig som også Bono trer klarere frem i lydbildet.
Hør på «City Of Blinding Lights», «All Because Of You» og «Crumbs From Your Table», og du vil kanskje forstå hva vi mener.
Full U2-pakke, enkelt og greit!
Bra plate
Misforstå meg rett. Dette er en bra plate som fansen sannsynligvis vil ta til seg, samtidig som de også vil hevde at dette er ett av U2s bedre album.
De som ikke er like dedikerte fans, vil neppe grine på nesa av dette, men vil trolig innrømme at dette er helt grei rockemusikk.
Likevel er det lov til å håpe at «monsterband» som U2 i fremtiden musikalsk sett gir oss mer å bryne oss på enn hva tilfellet er med «How To Dismantle An Atomic Bomb». Såpass må man kunne forvente.
Grei firer.
