Sara Johnsen: «Han vet om noe hun kan prøve».

Artikkelen fortsetter under annonsen

En barndom så sår og vanskelig at det må gi spor. Det Sara Johnsen skriver om gir varige skader.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Han vet om noe hun kan prøve»

, Sara Johnsen, (Gyldendal forlag, 2004)

«Når jeg blir stor, skal jeg kverke både morfar og onkel», sa Henrik. «Og vi skal hjelpe deg», sa jeg. Kai så på Henrik, stemmen hans var hesere enn vanlig. «Vi skal alltid hjelpe hverandre.»

Allsidig debutant


Forfatter Sara Johnsen vokste opp som en av fem søsken på Nes i Ål i Hedmark. Hun har studert litteraturvitenskap, media, og tok utdannelse som regissør på Den norske filmskolen.

Som regissør har hun jobbet med flere kjente filmer og på nyåret kommer hennes debutfilm «Vinterkyss». Novellesamlingen «Han vet om noe hun kan prøve» er hennes debut som forfatter.

Boka består av tjue noveller som handler om guttejenta «Po» og hennes oppvekst med kompisene Kai og Henning. Trekløveret er elleve år og gjennom boken prøver de ut det meste som skal forskes på i ungdoms- og pubertetstid, og kanskje litt til...

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fortellingene handler om å presse grenser, seg selv og hverandre til det ytterste. Barn kan være onde.

Selvopplevd?


«Det var god plass inni en elg. Vi la oss inn i henne etter tur. Hun luktet stramt, og jeg ble litt kvalm. Det kom blod på klærne og i håret.»

Kald likegyldighet og smålighet preger Østerdalen, og misbruk, forsømte unger og tragiske skjebner er stikkord som gir det vonde næring.

Forfatteren har et årvåkent blikk. Fortellingen om Po og hennes ungdomstid gir også et sterkt bilde av både kjærlighet og vennskap. Samholdet er beundringsverdig, og omtanken som skildrer vennskapet er sterk og varm. Det er langt fra bare kulde mellom permene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Handlingen foregår i Hedmark, der Sara Johnsen selv har vokst opp. Kanskje har historien selvbiografiske trekk i en eller annen form? Det er lov å spekulere. For kompisene Henning og Kai, respekten dem imellom, nyskjerrigheten, opplevelsene, den uskyldige kjærligheten og tilliten er skildret med levende glede og savn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historiene er nakne og ærlige. Jeg liker at de er blottet for pompøs innpakning, men noe av meg håper at det jeg leser er fiksjon.

White trash


«Dynga var fantastisk. Den bølget i hauger innover på sletta. Kråker og skjærer bevegde seg i store firkanta skarer over området. Det var som om den levde.»

Begrepet «White trash» er amerikansk og brukes om en vanskeligstilt gruppe i samfunnet. Hvite, fattige, uutdannede folk i «trailer parks», med en hverdag preget av kriminalitet og rus. Deres stilling i samfunnet gjør det vanskelig å bryte ut.

Det samme stusselige bildet som jeg har av disse, dukker opp i hodet mitt når jeg leser boken og Po og samfunnet hun lever i.

Fattigdom, alkoholisme, barn som blir banket opp og forlatt, strenge, umenneskelige sanksjoner og elendighet. Ungene blir produkt av avvisningen og lever deretter med de vonde erfaringene tett oppunder huden. De tre ungene opplever de voksnes tankeløse egoisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en sår beretning vi blir vitne til om Hedmarken og dens innbyggere. Det kalde gufset fra trailerne under brua, den sure stanken fra søppeldynga, umenneskelig straffer, de skitne fjøsene og fortvilelsen blant de tre unge, sitter i meg etter boka er ferdiglest. Sarah Johnsen presenterer en tøff debut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Voldsomme skildringer


«Henrik sto på knærne foran han. Jeg så bare henda til Henrik, ansiktet var skjult bak buksa til onkelen hans. Det føltes ut som om noen tok kvelertak rundt halsen min.»

Den såre elendigheten, vennskapet og opplevelsene de tre har sammen gir en god blanding. Men av og til blir det for mye, historien virker til tider mot sin hensikt.

I hver eneste av historiene er det noe som overgår det foregående. Råskapen skildres med en slags distanse og likegyldighet. Episodene og følelsene blir ikke unike lenger, jeg har vanskelig for å ta det til meg.

Handlingen går sin gang; også jeg distanserer meg fra historien. Det er fryktelig synd. For historien er god. Fryktelig god.

Den gode historien, blottleggelsen av et råttent miljø, varmen i det såre og Po får terningkast fire fra meg.

Mer i Magasinet:


Litteratur