Beck: «Guero»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beck går seg vill.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beck, «Guero»

(Geffen Records/Universal)

Få, om noen, artister var så kule som det Beck Hansen var på 90-tallet!

Han lagde den smått satiriske cross-over-hiten «Loser» i 1993, fikk heftig platekontrakt med Geffen (som ga ham muligheten til å gi ut annet materiale på andre og uavhengige plateselskaper), ble verdensstjerne med kredalbumet «Odelay» i 1996, kjørte akustisk med «Mutations» i 1998, før han ga ut ut party-albumet «Midnite Vultures» året etter.

Da så Hansen presterte sitt såkalte Nick Drake-øyeblikk med «Sea Change» i 2002, var det vel liten tvil om at mannen var blitt konge. Ikke nok med at han tilfredsstilte kredpolitiet, men han solgte da vitterlig en hel dunge med album.

På mange måter kunne det virke som om alt han tok i ble til gull. Becks bidrag til filmmusikken til fjorårets herlige «Evig solskinn i et plettfritt sinn», der han gjorde en smått fantastisk versjon av The Korgis-låten «Everybody's Gotta Learn Sometime», var med på å forsterke mannens rykte ytterligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lite originalt

«Guero» er album nummer 10 (seks av disse er offisielle utgivelser) i rekken fra Beck, og overraskende nok mistenker man denne gangen mannen for å mangle musikalske interessante ideer.

Albumets tre første låter («E-Pro», «Qué Onda Guero» og «Girl») er rett og slett uhorvelig kjedelige og anonyme. Jovisst er alle de klassiske kjennetegnene til Beck alle tilstedeværende (akustisk, fuzzy, småfunky, skeivt og såkalt eksperimentelt), men her virker det på mange måter som om han kun resikulerer gamle ideer uten å tilføre de noe som helst nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En bedring synes å være i emning på den taffel-aktige «Missing» og den herlige og dynamiske «Black Tambourine», men så svinner det hele tilbake til kjedsomheten igjen.

Vi vekkes riktig nok av spor 10 («Go It Alone»), som er bevis på mye av det fengende materialet man er vant med fra Beck, men dette viser seg kun å være en midlertidig utsettelse på idetørken på «Guero» (det kommer fire låter til...)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fanget


Med kun tre bra låter på 14 forsøk undrer man seg om hvorvidt Beck er i ferd med å gå seg fast i sin egen musikalske fortid?

«Guero» som album bærer tidvis preg av å skulle være så krampaktig nyskapende og nærmest variert for variasjonens skyld, at man får lyst til å be Beck bestemme seg for hvilken musikalske retning han egentlig ønsker å satse på.

Det er greit nok å være eksperimentell, men i dette tilfellet fungerer det bare som en gedigen hemsko.

Hadde dette vært debuten til Beck hadde man sannsynligvis hyllet mannen. Problemet er at han nå har gitt ut plater i godt over 10 år, og egentlig burde vite bedre enn dette.


Over gjennomsnittlig god treer.

Beck: Hjemmeside

Mer i Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser