Grant Lee Phillips - Nineteeneighties

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grant Lee Buffaloo-frontmann med en hyllest til det alternative åttitallet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes vel knapt et tiår som har blitt så utskjelt i etterkant som det rosa og mintgrønne 1980-tallet. Og det er da heller ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Både klærne og hårsveisene var utformet på grufullt vis, filmene var stort sett infantile komedier fra amerikanske highschool-miljøer og musikkscenen var dominert av talentløse puppedamer, skremmende techno-beats og glatt puddelrock. Eller var det nå egentlig slik?

Nei, såklart ikke.

Selvsagt var det innen film og musikkbransjen en del kulturuttrykk av nevnte type på åttitallet, men dette sprø tiåret inneholdt heldigvis mye mer enn som så. Mye verdifullt også.

Best-Of The Eighties

Grant Lee Phillips, frontfiguren fra rockebandet Grant Lee Buffalo, vil på sin nyeste skive, komme med en hyllest til noen av de artistene som på åttitallet dannet et alternativ til datidens grelleste mainstream-kultur. Felles for de alle er at de inspirerte Grant til å påbegynne egne komposisjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Nineteeneighties» er hans egen personlige mix-tape, og inneholder tolkninger av artister som The Smiths, Robyn Hitchcock, REM, Joy Division/New Order, The Church og Nick Cave med flere.

Vågal type

Når man gir ut en coverplate som dette, er det såklart ikke helt risikofritt. Man skal i det minste være være litt tøff for å gjennomføre slike ideer. I idretten brukes gjerne klisjeen «Å hoppe etter Wirkola» når noen prøver å gjenta og kanskje til og med forbedre utsøkte bragder.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Når man da i musikalsk forstand

«

hopper

»

etter et slikt stjernelag tvinger spørsmålene seg brutalt frem; Tilføyes låtene noe nytt? Noe eget. Noe unikt? Noe som kan forsvare utgivelsen?

Spennende versjoner


Og da er vi inne på noe av styrken til Grant Lee Phillips. Han gjør tingene på sin egen særegne måte og prøver ikke akkurat å blankt kopiere de originale versjonene.

Ta for eksempel Pixies-coveren «Wave Of Mutilation», opprinnelig en sprudlende og litt punkete rockelåt, men her forandret til en lun vise med slidetoner fra Hawaii i bakgrunnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det fortsetter videre med «Age Of Consent». I New Orders univers en progressiv synthpop-låt, men her omgjort til en strålende akustisk ballade som kunne passet glatt inn i såpeserien Gilmore Girls der Grant selv har hatt noen gjesteopptredener som trubadur de siste sesongene.

Nå er det ikke slik at det blir foretatt en total stilrenovering av alle de gamle låtene. Flere av de originale melodiene holdes inntakt, det er mer stemningen som har blitt forandret.

Phillips setter seg for seg selv, senker tempoet og svir ikke av unødig krutt. Med sin småhese og karakteristiske stemme blåser han nytt liv i overcovrede sanger.

Jevn plate

Åttitallet varte fryktelig lenge for oss som var av dets tidligste barn, men her slutter vi av etter rundt 40 minutter med sang og musikk. «Nineteeneighties» har blitt en ganske jevn plate, men som vanlig er det da noe som skiller seg ut i positiv og negativ forstand.

At klassikeren «The Killing Moon» (Echo & The Bunnymen) har blitt så nydelig bearbeidet er helt på sin plass. Låten «So. Central Rain» (REM) er også en fryd å låne ørene til. Mer haltende blir det derimot på de avsluttende versjonene av «Boys Don`t Cry» (The Cure) og «Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me» (The Smiths).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En riktig så fin hyllest har det likevel blitt.

Tilbake til 80-tallet

Selvsagt vil diskusjonene fortsette om hvilken kulturell verdi åttitallet faktisk hadde. Når man ser på de siste års retrobølger har vel fenomener som snowjoggere, hockeysveiser, syngende puppedamer, skremmende tecnho-beats og puddelrock allerede fått sin renessanse. Så det er definitivt mulig å like den slags.

Men selv foretrekker jeg heller Grant Lee Phillips sine minner fra den epoken.

Låter:

Wave Of Mutilation (The Pixies)
Age Of Consent (New Order)
The Eternal (Joy Division)
I Often Dream Of Trains (Robyn Hitchcock)
The Killing Moon (Echo & The Bunnymen)
Love My Way (Psychedelic Furs)
Under The Milky Way (The Church)
City Of Refuge (Nick Cave)
So. Central Rain (REM)
Boys Don`t Cry (The Cure)
Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me (The Smiths)

Spilletid:

44.00

Hjemmeside: Grant Lee Phillips

Mer i Magasinet Neste Klikk:

Musikk
Plateanmeldelser

ABC Startsiden:


Musikk
Musikkanmeldelser