Moneybrother: «Pengabrorsan» (Hacka Skivin/Bonnier Amigo)Klokkeklar innernier

Coveralbum er som oftest kjedelige og intetsigende greier. To adjektiver som overhodet ikke kan brukes om Moneybrother. Etter en konsert på John Dee i fjor var jeg ikke bare utslitt og svett. Jeg svevde. For Wendin har så mye energi i kroppen at man ikke kan unngå å bli smittet av hans heseblesende fremførelse av sine låter. Musikken hans er ekstremt viljesterk. Den tvinger deg opp i mot veggen med hendene over hodet. Og det er bare å gi opp. Du må simpelthen bare gi tapt for den fantastiske musikken. Ikke bare ser han ut som en ung Springsteen; Moneybrother lager også musikk som den gamle sjefen ville belønnet med trampeklapp. Og det gjør heller ingen ting at stemmen hans får meg til å tenke på både Bruce Springsteen og Joe Strummer.

Sjuende etasje

«Pengabrorsan» er et fyrverkeri av et album der Moneybrother tilfører sine utvalgte favorittlåter ny og eksplosiv kraft. En utrolig prestasjon med tanke på at flere av låtene i utgangspunktet ble utropt til klassikere for lenge siden i mitt eget lille musikkunivers. Noe åpningslåta «Dom vet ingenting om oss»(«They Don't Know»), opprinnelig skrevet av vidunderlige Kirsty MacColl i 1979, er et godt eksempel på. Den nydelige popperlen er nemlig forvandlet til en knallbra og rufsete Springsteen låt anno 1973. Et lekende piano, en stolt saxofon og en herlig tekst sender meg rett opp i sjuende etasje (se videoen her).

Tekstene, som er fritt oversatt av Wedin, Patric Dahlblom og Love Antell (Florence Valentin), er ikke bare gode. De er små sjarmbomber som får meg til å lytte etter litt ekstra. Noe Otis Clays soulklassiker «A Fool In Love», som har blitt til «Från Klaraberg till Dig», er et utmerket eksempel på. Sjarmerende, troverdig og fantastisk bra. Også Steve Forberts «Get Well Soon» («Livet börjar här») får meg til å løpe etter adjektivene. Moneybrother makter nemlig kunststykket å blåse nytt liv i en låt jeg har hørt minst 500 ganger. Sterkt.

På Ron Sexsmiths suverene «Clown In Broad Daylight»(«Pajas på timlön») er tempoet skrudd opp så til de grader at låta knapt er gjenkjennelig. Men det funker likevel overraskende bra. Tom Waits «Downtown Train» («Tåget som går inn till stan») er derimot lett å kjenne igjen, selv om Moneybrother også her befinner seg på en karusell i Asbury Park. Herlig. Pengabrorsans tolkning av Donna Summers «Working The Midnight Shift» («Midnatt till sju») er i dårligste fall praktfull.

Kompromissløs og kjærlighetsfull

På My Morning Jackets «Off The Record» («Under bordet»), Wires «Mannequin» («Det blir ingen dans») og Operation Ivys «Freeze Up» («Jag skriver inte på nåt») er det derimot London som kaller. Stemmen til Moneybrother er nærmest identisk med Joe Strummers, samtidig som bandet fyrer av riff som var svært populære i London mot slutten av 70-tallet. På sistnevnte bidrar sågar The Hives' Howling Pelle Almquist på vokal. Tre tøffe låter som ganske sikkert får gamle punkere til å fnise og se sjenert ned i bakken. At «Off The Record» og «Under bordet» faktisk er av samme kjøtt og blod er vanskelig å forstå. Men nettopp Moneybrothers vilje til å tolke enkelte av sine favoritter på en kompromissløs men kjærlighetsfull måte, er albumets store styrke. Gamle låter forvandles praktisk talt til nye, som snarere enn å skjemme ut sine forgjengere, gir dem ny glans og verdighet.

På avslutningssporet «Falling In Love (With Christmas Time)» synger Moneybrother duett med den gamle rockeren Jerry Williams. En selvkomponert julesang på engelsk, som umiddelbart får meg til å tenke på Rudolf og hans tapre venner. Og nei da, jeg har ikke glemt ekstrasporet. Alt jeg kan si er: gled deg!

Konklusjon: Kjøp!

Låter:

Dom vet ingenting om oss
Pajas på timlön
Downtown Train (Tåget som går inn till stan
Midnatt till sju
Från Klaraberg till dig
Under bordet
Livet börjar här
Det blir ingen dans
Jag skriver inte på nåt
Falling In Love (With Christmas Time)

Moneybrothers hjemmeside