Baller av stål

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enhver 23-åring som har guts nok til å lage en plate som «Back to Black» fortjener å havne under minst ett juletre i år.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fy søren. I utgangspunktet var jeg skeptisk til nok en plate fra en ung, pen og ikke minst hobbynarkoman, rampete britisk jente, signert av produsent Mark Ronson. (Lily Allens egen lille redningsmann.) Jeg digget Lily Allen skiva, men den var på mange måter veldig hjemmelaget og naiv. Jeg tenkte med meg selv at jeg gledet meg til neste Lily Allen album, hvor hun mest sannsynlig har fått hørt litt musikk i mellomtiden, og hentet inspirasjon fra de store. Det er derimot ingen tvil om at Amy Winehouse har brukt mye tid til å høre på musikk siden sitt forrige album.

Inspirert av 50-og 60-tallet


Hun er tydelig inspirert av store vokalister og jentegrupper fra 50- og 60-tallet; her finner du innslag som utvilsomt er inspirert av Supremes, Aretha Franklin og Nina Simone. Hele soundet i seg selv er veldig gammeldags, eller retro om du vil. Låtene beveger seg i et landskap mellom 50-talls ballroom dancing, soul og skikkelig sørstats gospel. Jeg tar meg i å se for meg Amy på en scene med svære fløyelsgardiner, singel spotlight, band i smoking og tre kordamer som knipser takten. Hun har klart noe veldig unikt med denne platen, Amy Winehouse.

Det skal godt gjøres ikke å ha hørt hiten «Rehab» ennå, den surrer ikke bare på radio om dagen; den har inntatt eteren. Og til tross for at den utvilsomt er den eneste hiten på skiva, er dette en plate du vil ha, kors på halsen og ti kniver i hjertet. «Rehab» høres ut som noe man kunne høre på en klubb i New Orleans, eventuelt en kirke i Baton Rouge, lenge før jeg ble født.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel tar låta opp veldig aktuelle temaer som dop- og alkoholmisbruk, ungdomsdepresjoner, ensomhet og stolthet. Denne tematikken, kombinert med utroskap, usikkerhet og den bunnløse egoismen man bare kan tillate seg når man er barnløs i begynnelsen av 20-årene, utgjør en tekstmessig rød tråd igjennom hele platen. Etter lyden å dømme, kunne dette vært en vinylskive du fant på et nedstøvet loft eller loppemarked.

En av mine desiderte favoritter er «Me & Mr Jones». Man trenger ikke akkurat å ha mellomfag i musikkhistorie for å høre likheten til Billy Pauls klassiker «Me & Mrs Jones». Men i motsetning til Billys låt, handler Amys om gjestelister, selvbedrag og hiphop konserter. Dette er en av de få låtene hvor man får en flik av hjertet til Amy, hvor hun viser en slags sårbarhet og gir litt beng i den påtatte iskalde London-selvstendigheten.

«Back to Black» er en utrolig forvirrende skive, men på en utrolig god måte. Det er litt som å høre 1950, men å se 2006. Til tross for at Raphael Sadique allerede har gitt ut en plate med den tittelen, kunne «Back to Black» lett ha hett «Instant Vintage». Amy Winehouse klarer å få moderne og særdeles edgy tekster til å passe perfekt til et gammel sound, som i tittelsporet «Back to Black».

You go back to her
And I go back to earth
I love you much
It's not enough
You love blow
And I love puff

Låta HØRES ut som en blanding av Supremes «Baby Love»; om de hadde vært deppa vel og merke, men kunne likegodt vært en låt som ved en feiltagelse ikke kom med på «Best of Nina Simone». Hvis du har i bakhodet at «blow» betyr kokain og «puff» betyr marihuana, blir den mentale forvirringen komplett igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Baller

Hun har baller, Amy. Det må man nesten ha for å ta instrumentalen til klassikeren «Ain't No Mountain High Enough», og legge sin helt egen sound og ny tekst oppå, slik Amy gjør i «Tears Dry On Their Own». Nok en gang blir du forvirra, for du har jo hørt denne låten før. Men det er noe som ikke stemmer med teksten. Det er for frekt til å være sant, liksom. Likevel, etter noen gjennomlyttinger er det klart at hun sannelig ikke er dum, hun godeste Amy. Hun har bare baller av stål.

Det finnes flere morsomme sampler her. Spesielt morsom er «He Can Only Hold Her», som er på samme sample som John Legends «Slow Dance». De kom ut med en liten måneds forskjell. Jeg var et øyeblikk bekymret for at dette betydde begynnelsen på slutten, at det ikke var mer igjen å ta av - men det tok ikke mange gjennomlyttinger før jeg var overbevist om at verden absolutt har plass til flere versjoner av denne låta også.

Med fare for å høres ut som en klisjé; løp og kjøp. (Og ta med en ekstra som du gir i julegave til den utrolig musikkinteresserte vennen din.)

Låter:



Rehab
You Know I'm No Good
Me And Mr Jones (F*Ckery
Just Friends
Back To Black
Love Is A Losing Game
Tears Dry On Their Own
Wake Up Alone
Some Unholy War
He Can Only Hold Her
Addicted

Amy Winehouses hjemmeside