Gode vibber

Det drømmende og svevende lydbildet svøper seg som en tidsmaskin rundt «Dizzy Kiss», og sender meg tilbake til 60-tallet og band som The Beatles, The Byrds og Love. Men mest av alt hører jeg bølgene som bryter frem gjennom produksjonen. Jeg hører Brian Wilson og The Beach Boys. Jeg hører meg selv synge: «Good, good, good, good vibrations». For spør du meg er gutta i Lionheart Brothers født med surfebrett på beina.

Psykedelisk pop fra 60-tallet er utvilsomt hovedinspirasjonen på «Dizzy Kiss». Men også band som My Bloody Valentine, Air og den klassiske komponisten Claude Debussy, har vært viktige bidragsytere for Lionheart Brothers' musikalske utvikling. Og nettopp de mange musikalske referansepunktene gjør «Dizzy Kiss» til en spennende og helstøpt plate som lever sitt eget liv i en ellers kjedelig norsk musikkhverdag.

Foruten de gode låtene, er den nyanserte og tidvis subtile produksjonen platas store høydepunkt. Subtil i den forstand at lydbildet er bygd opp av en rekke instrumenter som ligger og duver i kjølvannet av de kraftige bølgene. Et sammensatt lydbilde som vokser seg større og sterkere for hver gjennomlytting. Spesielt den utstrakte bruken av tangenter gir albumet et fascinerende og spennende særpreg som trygler om oppmerksomhet. Når det er sagt; av og til tangerer Lionheart Brothers sine gamle helter på en måte som nesten vipper dem av linen. Men bare nesten. Og bare det er i seg selv en aldri så liten prestasjon.

Selv om låtmaterialet er noe ujevnt, finnes det knapt et dårlig spor på albumet. Særlig innledningen er storveis. Åpningslåta «Hero anthem» er rett og slett latterlig god der den suser rundt omgitt av lufttromming og himmelske tangenter. En melodiøst, energisk og livsbejaende låt som oser av selvtillit. En låt som er skapt for superhelter og musikknerder. «To make you love me» surfer rundt på toppen av en gedigen bølge med verdens største smil rundt kjeften, samtidig som den mumler: «Brian Wilson, here I come». En praktfull låt med lekende gitarer og herlige blåsere som foruten The Beach Boys sender tankene til band som The Wondermints og The High Lamas.

Tangentene på «Bring me down» gir assosiasjoner til psykedelisk popmusikk fra 60-tallet, samtidig som trommene og gitarene gir låta et driv og en energi som lydmessig skyver den nærmere vår egen tid. Den poppete «50 souls and a discobowl» - som for tiden spilles flittig på radioen - er definitivt et av albumets beste spor. En uhyre catchy låt med fete blåsere som får meg til å tenke på britiske The Divine Comedy. «Blue Wedding» derimot, er kanskje i overkant Beach Boys. Men skitt au, det funker.

Etter en noe treg start har «Down at my place» - mye takket være de hissige og energiske gitarene - tatt et aldri så lite kvantesprang i mitt musikalske univers. Akkurat som «I burn myself on you» og «Can you see?» som begge trenger noen rusleturer før de setter seg inntil deg og byr på en drink. Særlig sistnevnte er en liten popperle som biter seg fast i armen din.

Konklusjon:

Lionheart Brothers har kommet for å bli. Og «Dizzy Kiss» vil garantert gjøre det sterkt når 2007 skal oppsummeres. Noe man verken trenger å være magiker eller klarsynt for å forstå. Det holder med å lytte på «Dizzy Kiss». God tur.

Låter:

Hero anthem
To make you love me
Bring it down
50 souls and a discobowl
Blue wedding
Down at my place
I burn myself on you
Tender loving kisses
Can you see?
For a dreamer

Lionheart Brothers: My space