Dette forutsatte LO for å si ja til EØS-avtalen:

Artikkelen fortsetter under annonsen

LO støttet i et brev 9. april 1992 til Utenriksdepartementet at Norge skulle inngå EØS-avtalen med EU. Men satte følgende krav for å si ja:

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er sjekklista for diskusjonen om LOs krav til EØS-avtalen er oppfylt, slik de fremgår av Landsorganisasjonens brev til myndighetene i 1992:

Landsorganisasjonen mente at følgende må gjøres og gjennomføres i forbindelse med EØS-avtalen:

  • nasjonal lovgivning som sikrer norske lønns- og arbeidsvilkår
  • styrking av konsesjonslovene
  • nasjonal lovgivning som sikrer retten til konsernfaglig samarbeid
  • arbeide for at direktivforslaget om grenseoverskridende arbeid endres slik at vertslandets lønns- og avtalevilkår gjøres gjeldende uten tidsavgrensning
  • økte ressurser til skattekontroll
  • øktre ressurser til deltakelse i EFs forsknings-, utvikling og utdanningsprogrammer
  • økte ressurser til tolking og oversettelse
  • aktiv medvirkning for representasjon fra fagbevegelsen i komiteer, arbeidsgrupper og utvalg
  • arbeide for adgang til den britiske offshoresektor
  • arbeide for full markedsadgang for fisk og fiskeprodukter
  • nasjonale regler som pålegger hovedentreprenør rettslig ansvar for underentreprenører
  • opplæring av offentlige ansatte i forbindelse med offentlige innkjøp
  • innføring av statlig forkjøpsrett ved eventuelle salg av kommunelae eller fylkeskommunale kraftverk
  • økte ressurser til nasjonal kontroll innen helse, miljø og sikkerhet, inklusive produktkontroll
  • økte ressurser til det europeiske standardiseringsarbeidet for å styrke deltakelsen både fra myndighetene og arbeidslivets parter.

Dette skrev Brundtland-regjeringen:

I Stortingsproposisjon 100 (1991-1992) som Stortinget fattet beslutning om EØS-avtalen på grunnlag av, står blant annet følgende:

«I EF er arbeidsmarkedspolitikk det enkelte medlemslands ansvarsområde».

«I EØS vil et firma som utfører tjenester i et annet land, ha anledning til å bringe med seg sine egne arbeidstakere. Betydningen av dette begrenses imidlertid av at alle EØS-land kan gjøre sin lovgivning om arbeidsvilkår og avtaler om lønns- og arbeidsforhold gjeldende for all form for lønnet arbeid i sitt land, uavhengig av arbeidstakerens nasjonalitet».