Et comeback på tvers av rom og tid

Et comeback på tvers av rom og tid
Et comeback på tvers av rom og tid
Artikkelen fortsetter under annonsen

Russell har knapt snakket med pressen på 40 år.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

ABC Nyheter møtte Leon Russell i forbindelse med konserten han holdt på en jazzklubb i London nylig. Foto: Tom SkjeklesætherABC Nyheter møtte Leon Russell i forbindelse med konserten han holdt på en jazzklubb i London nylig. Foto: Tom Skjeklesæther

OSLO (ABC Nyheter): Opp igjennom årene har jeg gjort mange forsøk på å få til et intervju med Leon Russell. Alle henvendelser via plateselskap og forespørsler gjennom folk som kjenner noen som kjenner noen, har vært bomskudd.

Anstrengt forhold til media

Det ryktes at Russell har hatt et svært anstrengt forhold til media, og det siste store intervjuet han gjorde later til å ligge så langt tilbake i tid som 1970. Da var han på coveret til Rolling Stone, et intervju som ikke svekket oppfatningen om at Russell var en viljesterk kunstner som hadde liten tålmodighet med de som ikke hang med på hans ekspresstempo.

Les også: Leon Russell er tilbake

Tidligere i sommer var Leon gjest på Willie Nelsons årlige «4th of July Picnic» på utearenaen Backyard utenfor Austin.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg tror ikke jeg har gått glipp av mer enn en eller to av Willies pikniker, forteller Leon. - Faktum er at jeg er Willies favorittveldedighet, he-he!

Willie Nelson har arrangert «4th of July Picnic» helt siden 1973, så vennskapet mellom de to musikerne har lange røtter. I 1979 slapp de et felles dobbeltalbum, «One For The Road», som inneholdt en tolkning av «Heartbreak Hotel». Den fant veien helt til førsteplass på Billboards countryliste.

Dristig overgang

Seks år tidligere hadde Leon spilt seg inn på Willies enemerker med countryalbumet «Hank Wilson’s Back Vol. 1». Et dristig trekk for en artist som var kjent som en skummel, av og til liksminket, rock’n’roll-artist med flosshatt, T-skjorte og sleng i jeansen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På coveret til «Hank Wilson’s Back Vol. 1» er Leon fotografert med ryggen til, foran et svarthvitt fotografi av en gammel countrydans. Plata serverte Leons tolkninger av 13 høydepunkter fra countryhistorien. Alt markedsført under alter egoet Hank Wilson.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I januar opptrådte Leon Russell i forbindelse med utdelingene av Grammy-prisene i Los Angeles. Foto: Matt Sayles (AP Photo)I januar opptrådte Leon Russell i forbindelse med utdelingene av Grammy-prisene i Los Angeles. Foto: Matt Sayles (AP Photo)

- Jeg hadde ikke egentlig noe spesielt forhold til country. Det var ikke det jeg hørte på da jeg vokste opp. Jeg hørte på blues og rock’n’roll. Bestemoren min hørte på country. En gang jeg skulle kjøre en bil fra Los Angeles til Tulsa, stoppet jeg på en stor truck stop og kjøpte meg et stort antall countrykassetter, 60-70 stykker tror jeg. Og hørte gjennom alle sammen mens jeg kjørte. Da jeg kom frem til Tulsa var jeg så gjennomdynket av country at jeg fant ut at jeg skulle lage meg mitt eget countryalbum. Vi hadde snakket mye om hvordan studiomusikerne jobbet i Nashville. At de alltid var klare til å spille inn en sang. Jeg tenkte at jeg var den klareste musikeren som eksisterte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En handlingens mann

Som vanlig var Leon en handlingens mann. I februar 1973 tilbrakte han tre dager i legendariske Bradley’s Barn i Nashville sammen med en blanding av Nashville Cats, byens beste studiomusikere, og sine egne buddies fra Oklahoma. Blant dem J.J. Cale og bassisten Carl Radle.

- Jeg valgte meg et alter ego-navn som var en fusjon av to av de største countryartistene noensinne; Hank Williams og Hank Thompson.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plata som ble mange rockfans’ billett til å forstå hardcore country og bluegrass, inneholdt egenartede tolkninger av sanger av folk som George Jones, Lester Flatt, Bill Monroe, Hank Thompson og Hank Williams.

Hank Wilson har blitt en parallell karriere for Leon Russell. I fjor slapp han en antologi bygget på de fire volumene av Hank Wilson-musikk som er kommet opp gjennom årene. Da jeg etter intervjuet spør Leon om han kan signere et par platecover for meg, skriver han «Hank Wilson» på coveret til «Hank Wilson’s Back Vol. 1».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er Leons patenterte Tulsa Sound som har satt det tydeligste avtrykket i rockhistorien.

Bygget om kirke

Da Russell og Cordell startet Shelter Records, flyttet Leon virksomheten sin tilbake til Tulsa. Han kjøpte først eiendommen Pappy Reeves’ Floating Motell and Fishing Dock og konverterte det til et studio. En stund senere kjøpte han et kirkebygg i sentrum av Tulsa, og Church Studio ble et av de hippeste innspillingsstudioene i hele USA. Lokalbefolkningen kunne ofte snuble over Leon sammen med besøkende rockstjerner som Eric Clapton og George Harrison. Som gjerne befant seg i Tulsa for å suge opp magien som fløt fra Leons miksebord.

Soundet er å finne på plater med Delaney & Bonnie, Derek & The Dominos, Harrisons «All Things Must Pass», Stones’ tidlige 70-tallsutgivelser og hele veien til Eric Claptons gigantselger fra 1974, «461 Ocean Boulevard».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg var innom A&M-studioet i Los Angeles en gang på denne tiden, og plutselig hørte jeg meg selv komme ut av fire studioer samtidig. Ha-ha-ha! Jeg vet til denne dag ikke hvem de fire var, bortsett fra at de ikke var meg.

Leon Russell stjal nesten showet fra Bob Dylan og George Harrisson da han opptrådte på sistnevntes veldedighetskonsert i 1971. Foto: promoLeon Russell stjal nesten showet fra Bob Dylan og George Harrisson da han opptrådte på sistnevntes veldedighetskonsert i 1971. Foto: promo

Ikke minst var Leon sentral på rockhistoriens første store veldedighetsprosjekt, George Harrisons «Concert For Bangladesh», avviklet i Madison Square Garden i august 1971, og sluppet som et trippelalbum i januar 1972. I det massive bandet var det Russell-folk over hele linja. Som gitaristene Jesse Ed Davis og Don Preston, bassist Radle, trommeslager Jim Keltner, saksofonisten Jim Horn og backupsangerne Don Nix og Claudia Lennear.

Leon spilte keyboards, sang, og plukket opp bassen for å backe Bob Dylan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Bob var bekymret for hva slags folk som ville dukke opp på den andre av de to konsertene (det var åpenbart at Dylan var nervøs, han hadde ikke spilt live siden Isle of Wight-festivalen to år tidligere).

Dylan spilte backstage

- Jeg spurte ham om han kunne spille noen sanger for oss backstage (i Madison Square Garden, red.anm.). «Boots Of Spanish Leather», «It’s All Over Now Baby Blue»... han gjorde 20-25 sanger bare for oss som var i garderoben. Det var en fantastisk opplevelse.

Leon hadde på dette tidspunktet allerede vært i studioet med Dylan. Resultatet ble «When I Paint My Masterpiece» og «Watching The River Flow», der Leon både spiller keyboards og co-produserer sammen med Bob. Begge å finne på «Bob Dylan’s Greatest Hits Vol. II» (utgitt i 1971).

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Bob tok meg med på en guidet tur rundt i New York og viste meg mange av stedene som hadde vært inspirasjon for sangene hans. Han svarte alltid utførlig på alle ting jeg spurte ham om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva var din reaksjon da Elton tok kontakt med deg?

- Jeg syntes det var veldig snilt av ham. Jeg hadde ikke snakket med ham på 35 år, så jeg ble veldig overrasket. Men det du spør om er vel om hvorvidt jeg ønsket å forbli anonym, he-he?

Smått legendariske T-Bone Burnett har produsert det nye albmet der Leon Russell slår seg sammen med Elton John. Foto: Matt Sayles (AP Photo)Smått legendariske T-Bone Burnett har produsert det nye albmet der Leon Russell slår seg sammen med Elton John. Foto: Matt Sayles (AP Photo)

Spirituell partner

- Han er både en veldig spirituell fyr, og ikke minst; han jobber veldig hardt. Mens vi spilte inn den nye plata, stakk han av hele tiden for å gjøre konserter.

- Mange vil si, inkludert Elton selv, at han modellerte mye av sin tidlige musikk på nettopp deg?

- Jeg kunne aldri forstå det, jeg syntes ikke at han lignet på meg. Jeg vet at han sier det selv, men jeg mener bestemt at han hadde sin egen stil.

- Hvordan var det å jobbe med T-Bone Burnett som produsen? Du er jo vant til å være produsenten selv?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi kom godt ut av det med hverandre. Da vi var ferdige med innspillingene sa jeg til T-Bone at jeg var lei for at jeg ga ham så mye bullshit. Han svarte: «Men det gjorde du jo ikke». Jeg svarte: «Vel, jeg kunne ha gitt deg mye mer, ha-ha».

Møttes hos Mitchell

- Jeg traff T-Bone første gang for mange år siden, jeg mener å huske at det var hjemme hos Joni Mitchell i Los Angeles. T-Bone kom innom, spilte et par plater på stereoanlegget, som begge var veldig bra, og forsvant igjen. De senere åra har jeg først og fremst fått med meg det han gjorde da han produserte soundtracket til «Oh Brother Where Art Thou?». Jeg er veldig interessert i bluegrass - jeg var på veien i to år sammen med New Grass Revival. Selv om mange har vanskelig for å skjønne hva et piano har å gjøre i et bluegrassband.

- Du har utgitt plater på mindre selskap i mange år. Hvordan føles det å få en ny sjanse til å spille i første divisjon. Å gi ut plate på stort selskap og kanskje bli spilt på radioen igjen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Leon besvarer spørsmålet med å synge noen strofer fra «Song For You».

- I’ve been so many places in my life and time, I’ve sung a lot of songs I’ve made some bad rhyme / I’ve acted out my love on stages with ten thousand people watching… he-he.

- Det er fint å få litt anerkjennelse. Men når du befinner deg ute på havet, så vet du ikke hvor de lave punktene er.

Les mer om Leon Russell her