Old Neil kliner til

Old Neil kliner til
Old Neil kliner til
Artikkelen fortsetter under annonsen

<p«Dreamin’ Man Live '92» en høyst relevant påplusning til det stadig ekspanderende Neil Young Diskoteket. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABC Nyheter): Akkurat da hardt prøvede Neil Young-fans kommer opp til overflaten for å trekke frisk luft etter dypdykket «Archives Vol.1», som kom på forsommeren, dropper Old Neil nok en plate i vannet. Heldigvis dreier det seg denne gangen om ti sanger, spilt pent og pyntelig på stripe, ikke materiale du må ha musikalsk GPS og tre uker ferie for å komme deg igjennom.

En liten forsmak?

Undertegnede var blant dem som ble slått ut av Blu-Ray versjonen av «Archives vol.1», men jeg må innrømme at jeg ikke har hatt tid til å gi meg i kast med en andre og tredje gjennomgang av materialet som foreligger. Neil har i ettertid blitt møtt også av kritiske røster, som ikke kjøper at teknologiens brukervennlighet er fullt så på plass som Neil hevdet. Jeg tipper vi kommer til å bli presentert for en rekke forbedringer når «Archives Vol. 2» dukker opp en gang i 2011-2012.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Dreamin' Man Live '92» kan lett være en forsmak på musikken vi har i vente på «Archives Vol.4», om vi skal tro på Neils annonserte progresjon i arbeidet med hans musikalske testamente.

«Dreamin' Man Live' 92» er nedstrippede konsertversjoner av alle sangene som befant seg på den godt mottatte 1992-utgivelsen «Harvest Moon», dog i en annen rekkefølge. Opptakene er løftet fra en serie konserter holdt før «Harvest Moon» var på gaten, så for publikum var materialet ukjent på tidspunktet da disse opptakene ble gjort. Neil akkompagnerer seg selv på kassegitar, piano og banjo, resten av Young-magien hviler på mannens udiskutabelt enestående stemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Harvest Moon» versus «Harvest»

Da «Harvest Moon» ble lansert, var salgsrappen at det dreide seg om den lenge etterlengtede oppfølgeren til det da tyve år gamle albumet «Harvest», en plate som fortsatt, nesten ytterligere tyve år senere, lever sitt eget liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med sanger som «Out on the Weekend», «A Man Needs a Maid», «Old Man», «Alabama», «The Needle and the Damage Done» og «Heart of Gold» klemt inn på mindre enn førti minutter, så skulle det bare mangle. Neil laget rett og slett en plate som var så bra at han umiddelbart mistet kontrollen over dens gjennomslagskraft og historiske bane.

Som kjent reagerte han med å styre ut i grøfta, fra den hit-asfalterte middelveien, som ikke minst evergreenen «Heart of Gold» plasserte ham på. Resultatet den gang ble den lurvete liveplata «Time Fades Away» (1973). Den eneste Neil Young-utgivelsen som så langt ikke har havnet på CD, DVD eller Blu-Ray.

Men «Harvest Moon» var ikke «Harvest vol.2». Til det er materialet ikke godt nok. Tyve års perfeksjonerende musisering og studioteknologisk utvikling gjør at nerven som løper gjennom «Harvest» rett og slett ikke lar seg tangere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En høyst relevant påplusning

Men «Harvest Moon» er heller ikke noen dårlig plate, for å sjekke ut hvor slapp Neil kan være foreslås en lytt til 2002-plata «Are You Passionate?», der Neil selv besvarer spørsmålet i tittelen med et åndsfraværende «No».

Det var to sanger som stod ut på «Harvest Moon», tittelkuttet (som ble en hit, med en sjelden Young-video) og «From Hank to Hendrix». De følger etter hverandre her, og skaper sammen et solid høydepunkt på en samling som også understreker at Neil Young er en av svært få artister som ordentlig kan holde et stort publikum stangen med kassegitar og sang. (Memo til mange artister: Det er ikke alltid herlig å høre 90 minutter med bare småsur gitar og sang!)

Det er faktisk slik at Neils sanger her, innholdsmessig, fremstår som viktigere, mer påtrengende enn de gjorde i «Harvest Moon»s litt mettere versjoner. Således er «Dreamin’ Man Live '92» en høyst relevant påplusning til det stadig ekspanderende Neil Young Diskoteket.