Brutalt monster på hjul – nordmann satte verdensrekord

Heinz Bachmann tok på seg rollen som «Sig» ved Norgesvisitten og hadde alltid sigaren på plass mens han kjørte raceren.
Heinz Bachmann tok på seg rollen som «Sig» ved Norgesvisitten og hadde alltid sigaren på plass mens han kjørte raceren. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hundre år etter at den utvandrede trønderen Sigurd Haugdahl var verdens raskeste mann på fire hjul i sin Wisconsin Special tok sveitseren Heinz Bachmann den fantastiske rekordbilen til Norge.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Motor.

VETERANBIL: 7. april 1922 skjer det utrolige.

Den utvandrede trønderen «Sig» Haugdahl farer over sandstrendende på Ormond Beach i Florida i sin selvbygde spesialracer «Wisconsin Special». Den er drevet av en 14-liters Wisconsin flymotor.

Ved enden av den flygende milen står fartsmåleren som viser 180,27 mph. For første gang har noen brutt «3 Mile-a-Minute» grensen, men rekorden skal aldri bli offisielt godkjent…

Sig prøver egenbygd Buick-racer med dress, hatt og kona Margaret i passasjersetet. Foto: Arkiv
Sig prøver egenbygd Buick-racer med dress, hatt og kona Margaret i passasjersetet. Foto: Arkiv

Fra Trondheim til USA

Sigurd Olsen Haugdahl ble født på Tiller ved Trondheim 1891. Som 19-åring utvandret han til USA og bosatte seg hos en onkel i Albert Lea, Minnesota. Gutten hadde teknisk interesse og innsikt, og interessen for motorsport ble raskt vekket. Det var helt andre muligheter her enn hjemme i Norge.

Sigurd hadde en onkel i Saint Peter, Minnesota. Det var dit han dro han, nesten uten penger og helt uten engelskkunnskaper. Men amerikabåten brukte over ei uke over Atlanteren, og i løpet av den uka klarte han å lære såpass mye engelsk av sjøfolkene at han fant fram til toget da han kom til New York.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Onkelen var slakter, men han skjønte raskt at gutten hadde helt andre talenter enn å stå og skjære kjøtt. Så han skaffet Sigurd jobb i Albert Lea Gas Light Co. hvor han utviklet flere gasslamper og kokeapparater som fabrikken tok patent på.

Amerikanerne hadde allerede den gang tendens til å kalle sine idrettsutøvere verdensmestre, selv om de aldri hadde konkurrert internasjonalt. Foto: Arkiv
Amerikanerne hadde allerede den gang tendens til å kalle sine idrettsutøvere verdensmestre, selv om de aldri hadde konkurrert internasjonalt. Foto: Arkiv

Racingkarriere

Han startet sin racingkarriere i 1912 på en Indian isracer motorsykkel. Topphastigheten var rundt 115 km/t, men i 1913 gikk han over fra to til fire hjul og skaffet seg et eget verksted hvor han kunne skru på bilene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Haugdahl ble medlem i International Motor Contest Assosiation (IMCA) i 1915, hvor han deltok i sprintracing på travbaner i midtvesten fra Canada i nord til Texas i sør.

Starten på bilkarrieren skjedde i et par utrangerte T-Forder, etterfulgt av en av Amerikas første virkelige sportsbiler, Mercer. Senere vekslet det mellom Maxwell, Fiat, Briscoe og Essex.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Dirt-track-banene var både støvete og humpete, noe som ga både enorme støvskyer og fete sladder. Foto: Arkiv
Dirt-track-banene var både støvete og humpete, noe som ga både enorme støvskyer og fete sladder. Foto: Arkiv

Selvbygde racere

Resepten var ganske enkel: Fjern all unødvendig vekt som karosseri og skjermer, slik at bare fronten er igjen. Glem frontrute – det tar bort fart – og sett et lite sete lavt rett på ramma bak torpedoveggen. Med litt triks i motoren er plutselig en sedat personbil blitt til en racerbil.

Ikke minst så det ut som om det gikk ekstremt fort på dirt-track banene. Men det var nok ujevnhetene og den løse grusen som ga publikum inntrykket av at bilene gikk fortere en de gjorde. Store støvskyer etter bilene og ukontrollerte sladder var tøft å se på, men bilene gjorde ikke mer enn vel 110 km/t.

Karosseriet på Wisconsin Special var bare 50 centimeter bredt. Foto: Arkiv
Karosseriet på Wisconsin Special var bare 50 centimeter bredt. Foto: Arkiv

Høy sigarføring

Han skjønte fort at popularitet var lik penger, og varemerket hans – i tillegg til å kjøre fort – var til stadighet å ha en stor sigar i kjeften. Også når han kjørte. Noe som ga ham kallenavnet «Sig».

Resultatene var oppløftende, og baneracingen ga ham inspirasjon til å delta på de berømte rekordforsøkene på Ormond Beach i Florida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her hadde fartsglade amerikanere satt hverandre i stevne siden 1903. Han ønsket kort og godt å bli «verdens raskeste mann». I april 1920 satte Tommy Milton verdensrekord i en Duesenberg med 251 km/t.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den skal jeg slå», tenkte Sig og flyttet til Florida i 1921.

Den 14-liters Wisconsin-motoren er for en stor del i aluminium, har overliggende kam og to forgassere. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
Den 14-liters Wisconsin-motoren er for en stor del i aluminium, har overliggende kam og to forgassere. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Flymotordrevet monster

Her satte han i gang bygging av en bil som kunne slå alle rekorder til lands. Basis for rekordbilen var en Fiat-ramme og ikke minst en 14-liters Wisconsin flymotor fra 1. verdenskrig! Den ble montert lavt i rammen og ikledd et karosseri så smalt at det knapt var bredere enn skuldrene på den dristige trønderen.

Med stiv bakaksel uten differensial og minimale svingegenskaper var den en bil for å gå fort – rett frem! Den var rett og slett et brutalt monster på hjul.

7. april 1922 var både bil og fører klare for rekordforsøket. På den hardpakkede sandstranden kalt «The Birthplace of Speed» fikk han den hvitmalte raceren opp i hastigheter ingen hadde oppnådd tidligere. Fartsmålingene viste 180,27 mph ved målpassering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«3 Mile a Minute»-grense var brutt for første gang. Rekorden Milton satte her to år tidligere var knust med hele 38 km/t. En forbedring på over 15 prosent var sensasjonelt, og nyheten gikk ut over hele USA. Ikke rart Sig fikk malt rekordhastigheten på selve bilen når han skulle promotere rekorden rundt om på baner i USA.

Etter at Haugdahl satt rekorden fikk han malt «3-Mile-a-Minute» på karosseriet og kjørte oppvisninger på baner rundt om. Foto: Arkiv
Etter at Haugdahl satt rekorden fikk han malt «3-Mile-a-Minute» på karosseriet og kjørte oppvisninger på baner rundt om. Foto: Arkiv

Manglet medlemskap

Problemet var bare at Haugdahl ikke var medlem av American Automobile Assosiation. De nektet å godkjenne rekorden, og Milton fikk beholde sin rekord i de offisielle bøkene.

I miljøet rundt Daytona Beach var imidlertid ingen i tvil om hvem som var verdens raskeste mann: Sig Haugdahl.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Florida fikk han anerkjennelse, selv om han hverken meldte seg inn i AAA eller gjennomførte noen nye verdensrekordforsøk. Det skulle gå fem nye år før noen kjørte raskere. I 1927 oppnådde Henry Seagrave hele 203,79 mph med en bil drevet av to Napier flymotorer…

Artikkelen fortsetter under annonsen
I årene 1927 til 1932 ble Haugdahl amerikansk mester i sin klasse. Foto: Arkiv
I årene 1927 til 1932 ble Haugdahl amerikansk mester i sin klasse. Foto: Arkiv

Amerikansk sprintmester

Da hadde Sig gitt opp rekordforsøkene og gått tilbake til IMCA-racing, hvor han beviste sin dyktighet gjennom å bli amerikansk mester seks år på rad fra 1927 til 1932.

Triumfene feiret han i en Miller, datidens heftigste racerbil i USA. Motstanderne var ingen ringere enn noen av de store amerikanske racingstjernene på denne tiden: Ralph de Palma, Leon Duray og Frank Lockhart.

På begynnelsen av 1930-tallet bygde han også en rakettdrevet bil som ble brukt til oppvisninger på baner rundt om i USA. Haugdahl hadde opparbeidet seg en sentral posisjon i racingmiljøet i Florida og promoteringen av rekordforsøkene på stranden.

Etter rekorden gikk Haugdahl tilbake til rundbaneracing, blant annet i denne Miller-raceren. Selvsagt i hvit skjorte og tversoversløyfe. Foto: Arkiv
Etter rekorden gikk Haugdahl tilbake til rundbaneracing, blant annet i denne Miller-raceren. Selvsagt i hvit skjorte og tversoversløyfe. Foto: Arkiv

Racingentreprenør

Han var sentral i arrangementet da Malcolm Campbell kom i 1935 med sin Bluebird til Daytona for å bryte 300 mph. Han nådde «kun» 276,82 mph, og 7. mars flyttet hele rekordforsøket til Bonneville Salt Flats i Utah. Vindforhold og tidevann gjorde forholdene for variable og risikable for så høye hastigheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Epoken for Daytona Beach som rekordarena var over, men Haugdahl fikk i oppgave å designe en bane som skulle holde stedet på racingkartet. Løpet ble en økonomisk nedlagt etter få år, men det var forløperen til det som skulle bli det berømte NASCAR-løpet «Daytona 500».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter krigen bodde Haugdahl i Florida til sin død 4. februar 1970.

I 1994 ble Sig Haugdahl valgt inn i National Sprint Car Hall of Fame, og i Daytona-historien nevnes han i samme åndedrag som Tommy Milton, Henry Seagrave og Sir Malcolm Campbell. Ikke dårlig av en utvandret trønder. Hadde han bare vært medlem av AAA!

Alt ved Wisconsin Special ble bygd for å optimalisere luftmotstand og få den til å gå så fort som mulig. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Rekordbilen lever

Wisconsin Specialen fikk aldri den statusen den fortjente, men den ble bevart, selv om den vandret litt rundt blant ulike eiere i USA. Den sto mange år i en motell-lobby ved Williams Grove, Pennsylvania.

I 1998 kom den på auksjon, hvor entusiasten Tom Mittler fra South Bend, Indiana kjøpte bilen. Han gikk over den mekanisk, gjorde den kjørbar og tok den med til Goodwood Festival of Speed noen år senere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her fikk vi vårt første møte med den herlig patinerte rekordbilen, men det ble med det etter at han døde ble den igjen solgt i 2012. Denne gang til Heinz Bachmann i Sveits, som har beholdt patinaen og gått over den mekanisk i de ti årene den har vært i hans eie.

Høsten 2022 kom bilen og Bachmann på sin første Norgestur til Oslo Motor Show i anledning 100-årsjubileet til rekorden, ikke minst takket være initiativtager Ivar Åsland, OMS og Amcar.

Ingen som hørte og så den 14-liters flymotoren starte og gå med flammene stikkende ut av eksosrørene var i tvil om hva som var høydepunktet på utstillingen: Wisconsin Special!