Klassisk Cadillac med gedigen motor

Hovedlyktene på Cadillacen er mektige, og den stilrene, svakt v-formede grillen har steinsprutgrind. Praktfull er bare fornavnet.
Hovedlyktene på Cadillacen er mektige, og den stilrene, svakt v-formede grillen har steinsprutgrind. Praktfull er bare fornavnet. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

EIKEFJORD: En 1933 Cadillac V12 er en gedigen bil. Med lokalkjent kusk er den en nytelse som passasjer på trange veier i mektig vestlandsnatur en godværsdag.

Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Motor.

VETERANBIL: 1933 skulle være et jubelår for Cadillac. GM rundet 25 år, rett i etterkant av Cadillacs eget 30-årsjubileum. Seks år tidligere hadde General Motors hentet inn et ungt talent ved navn Harley Earl for å formgi Cadillacs nye søstermerke, La Salle som ble introdusert i 1927. For første gang snakket man om «styling» og ikke bare at formene skulle bestemmes av ingeniørenes krav.

Art and Color

Allerede i januar 1928 var «Art and Color Section» oppe å stå, med et 50-talls designere og modellmakere. De skulle i årene som kom formgi alle modellene fra GM og gi de ulike merkene en tydeligere identitet, med Cadillac helt på topp.

Under Earls ledelse kunne Cadillac tilby hele 50 ulike karosserier og 500 fargekombinasjoner. Ingen andre luksusprodusenter var i nærheten av å kunne følge med det rotteracet Cadillac hadde lagt ut på, men de forsøkte. Slutten av 1920-tallet innvarslet en ny epoke, på alle måter.

Alt så ut til å gå til himmelen. Ved inngangen til 1929 var Detroit den raskest voksende byen i USA. Den amerikanske bilindustrien produserte 5,3 millioner biler i løpet av det året. Planene for 1930-tallet besto ikke bare av V8-modeller, men også både V12 og V16 for Cadillacs del. De ville sjokkere konkurrentene.

VELBALANSERT: Den gedigne toseteren har nydelige proporsjoner designet av formgiverne i GMs Art & Color Section. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
VELBALANSERT: Den gedigne toseteren har nydelige proporsjoner designet av formgiverne i GMs Art & Color Section. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Luksus for alle penga

Cadillac hadde introdusert sin første produksjonsversjon av V8 allerede i 1915. Packard hadde svart med å levere en motor med dusinet fullt av sylindre: Twin Six. Den ble kuttet i 1923, og fra da hadde åttesylindrede motorer i rekke og V-form dominert det amerikanske luksusmarkedet utover helt til slutten av 1920-tallet.

Alt virket mulig. Ettersom tiåret skred frem og velstanden økte ble bilkjøperne stadig mer krevende. Større og mer stilfulle karosserier og mer krefter var ropet fra de som gjorde en handel uten å se på prislappen.

Merker som Packard, Lincoln, Pierce-Arrow, Marmon, Lincoln, Franklin, Cunningham og Stutz produserte biler i øverste klasse i konkurranse med Cadillac. Helt mot slutten av 1920-tallet kom også Errett Loban Cords bilimperium med Auburn, Cord og Duesenberg virkelig på kartet. Spesielt med introduksjonen av Duesenberg Model J i 1929, den mektigste og kraftigste bilen i USA.

SJELDEN: Det ble kun produsert 953 Cadillac V12 i 1933, av noen titalls ulike karosserityper, med Convertible Coupé som en av de mest sportslige. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
SJELDEN: Det ble kun produsert 953 Cadillac V12 i 1933, av noen titalls ulike karosserityper, med Convertible Coupé som en av de mest sportslige. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Sjokkterapi

At Depresjonen slo inn over aksje- og arbeidsmarkedet var fra starten som en parentes å regne for luksusbilbransjen. De hadde basert hele sin fremtid på en fortsatt vekst, både i markedet og i fysisk størrelse på bilene. Hva kunne gå galt liksom?

Cadillac sjokkerte konkurrentene da de introduserte verdens første produksjonsbil med V16-motor 4. januar 1930 på New York Auto Show. For anledningen ble den holdt på fasjonable Waldorf Astoria Hotel. Den sensasjonelle Cadillac V16 Series 452 hadde en 7,4-liters motor med en ytelse på hele 175 hk. Den var i stand til å komme opp i nærmere 160 km/t, ikke så langt bak Duesenberg som nettopp hadde overtatt tronen som «Americas Mightiest Automobile».

Med introduksjonen av V16-modellen var budskapet klart: Cadillac ville leve opp til slagordet «Standard of the World», godt understøttet av et tilbud på hele 35 ulike karosserityper fra Fisher og Fleetwood i fabrikkatalogen bare for V16-modellen.

For at ingen skulle være i tvil om deres posisjon som den suverent dominerende luksusbilprodusenten, introduserte Cadillac også en V12 ved siden av sine V8- og V16-modeller.

STRØMLINJER: Grillen fikk for første gang litt V-form i 1933. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
STRØMLINJER: Grillen fikk for første gang litt V-form i 1933. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Depresjon og konsolidering

Så slo den store depresjonen inn for fullt, og i 1932 stupte den totale bilproduksjonen i USA til kun 1,3 millioner enheter. Arbeidsløsheten i «Motor City» steg til 50 prosent.

Konsekvensene var enorme. I 1929 hadde Ford rundt 120.000 ansatte. To og et halvt år senere var det kun arbeid til 37.000. Ford-produksjonen falt fra 1,5 millioner i 1929 til 210.000 biler i 1932.

Over hos GM opplevde Chevrolet nesten samme utvikling, fra 1,3 millioner til 313.000 i samme tidsperiode. Man var bare et styrevedtak unna å legge ned både Cadillac og Oldsmobile, men de ble spart da konkurrentene begynte å falle som fluer. Durant, Willys-Overland, Franklin, Peerless, Jordan og Cunningham lukket dørene til produksjonslokalene for siste gang.

De tre store, GM, Ford og Chrysler, økte stadig markedsandelene hjemme i USA til en dominans hvor de hadde 90 prosent markedsandel mot slutten av tiåret. Det var en tid for konsolidering og overlevelse, og det skulle gå hele 20 før man igjen var oppe på produksjonsnivået fra 1929.

MEKTIG: Det er en helt spesiell følelse å få kjøre en så gedigen bil på trenge vestlandsveier mellom mektige fjell og fjorder. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
MEKTIG: Det er en helt spesiell følelse å få kjøre en så gedigen bil på trenge vestlandsveier mellom mektige fjell og fjorder. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Depresjonens paradoks

1930-tallet skulle bli et mareritt for de frie produsentene, som hverken hadde volum eller økonomisk ryggrad til å stå i mot tyngden i depresjonen. Antallet produsenter ble drastisk redusert.

Paradoksalt nok skulle konkurransen om luksusbilmarkedet stå med de mektigste bilene i historien midt i en periode hvor markedet nærmest krympet fra dag til dag mens papirformuene forduftet.

Det måtte selvsagt – sett i ettertid med alle kortene på bordet – gå galt. Innen 1930-tallet var omme var de fleste av konkurrentene borte. Det endte med et blodbad hvor kun de sterkeste overlevde, men perioden ga oss noen av de vakreste klassikerne i bilhistorien.

KJØREMASKIN: Med toseters karosseri og svigermorsete i hekken er det en massiv, men sportslig design, drevet av en V12-motor på 135 hestekrefter. Foto: Ivar Engerud/ Finansavisen
KJØREMASKIN: Med toseters karosseri og svigermorsete i hekken er det en massiv, men sportslig design, drevet av en V12-motor på 135 hestekrefter. Foto: Ivar Engerud/ Finansavisen

Rask suksess, lang nedtur

Selv om Cadillac besøkte Norge på sin Europa-turne ved introduksjonen av V16-modellen, ble det ikke skrevet noen kontrakter her, hverken på den eller den mindre V12.

V12-modellen baserte seg på V16-utgaven. Konstruksjonen var den samme rene, bare litt nedskalert i størrelse med et ti centimeter kortere panser og chassis. Men målt mot alt annet enn sin egen storebror var dette gedigne vogner.

Cadillac V12 ble en stor suksess da den ble lansert med en pris som var «kun» 1.000 dollar over V8-modellen. Startprisen på 3.795 dollar var likevel 2.000 dollar lavere enn V16.

Totalt 5.733 eksemplarer ble produsert det første året i 1931. Det kunne selvsagt ikke fortsette da den økonomiske nedturen bare fortsatte utover 1930-tallet og rev vekk markedet. Allerede i 1932 stupte salget til 1.740 biler og videre til kun 953 i 1933.

HEGRE: Grillen toppes av Cadillacs spesielle hegre. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
HEGRE: Grillen toppes av Cadillacs spesielle hegre. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Designet i detalj

1933 V12 Convertible Coupéen på disse sider var en av disse, solgt ny i USA. Der var den helt til rundt 2010 da den ble tatt til Norge av Einar Grannes i Rogaland. I garasjen fikk den blant annet selskap av en like gammel Lincoln V12 Roadster. Etter at Grannes døde ble begge bilene kjøpt av Alex Vassobotten.

Cadillacen hadde ikke blitt kjørt mye i Norge, for den gikk ikke godt og brukte batteriet alt for fort. Etter en del tenkearbeid fra en kløktig mekaniker, ble det konstruert elektronisk tenning, og det løste kjørbarhetsproblemet på bilen. Og bare så det er nevnt, å kjøre en nesten 90 år gammel bil med 135 hestekrefter er en helt spesiell følelse.

Bilen er sannsynligvis restaurert i USA for mange tiår siden, hvis den er restaurert. For den har fortsatt intakt de stillbare hydrauliske støtdemperne foran, en konstruksjon som ikke var heldig over tid ved mye kjøring på dårlig vei.

RESERVEHJUL: Skjermene fikk sideskjørt i 1933, og de rommer også to reservehjul som en del av bilens design. Foto: Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Alex har valgt å la de være, for bilen brukes først og fremst i nærmiljøet og ikke på langturer. Og til det fungerer godværsbilen perfekt. I en prangende grønn tofarget lakk er den ikke akkurat anonym, men en herlig representant for de første tegnene til strømlinjeforming. Spesielt ved at grillen for første gang har fått antydning til V-form.

Designernes omfattende arbeid gjenspeiler seg til de grader på denne 1933-modellen, hvis du studerer linjeføring, tilpasninger, finesse og materialvalg i minste detalj. Hver liten bit av bilen er objekter skapt med kjærlighet og raffinement av en formgiver, ikke av en ingeniør.

Selv under panseret har Earls menn satt sitt tydelige preg i motorrommet. Alle ledninger og rør er skjult mest mulig, og hver komponent er designet – ikke bare for funksjon, men også med vekt på det visuelle og vakre.