Politimannen snakket polsk – det gjorde ikke jeg...

Slik tok Fiat 2000 seg ut på veien. Foto: iStock
Slik tok Fiat 2000 seg ut på veien. Foto: iStock

Heldigvis går det an å prate ned boten litt...

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Fiat 2000, som etterfulgte den ikke så veldig suksessombruste 132 i Norge.

Om Fiat kan mye sies, og mye har også blitt sagt. Jeg har møtt Fiat-eiere som ikke kan skryte nok av bilen sin – og jeg har møtt dem som nesten sidestiller merket med et skjellsord. Selv har jeg testet veldig mange forskjellige Fiat-modeller gjennom et langt liv som motorjournalist, og har opplevd både høye topper og noen dype daler. Bilen jeg her skriver om, er blant de Fiatmodellene jeg har hatt mye positivt å si om, og en av dem jeg kjørte lengst – og opplevde mest med.

Les også: Den gangen solgte de bra i Norge - nå er de nesten borte

Tilbake til sivilisasjonen

Fiat 2000 dro jeg nemlig på langtur med, på en av mine mange alene-turer med bil bak «Jernteppet» på 1970- og 1980-tallet. Jeg husker ikke hva som var reportasjetemaene på denne spesielle turen, men reiseruta husker jeg. Det var med Jahre Line til Kiel, gjennom DDR til Polen, sørover til Tsjekkoslovakia og tilbake til daværende Vest-Tyskland og – nesten bokstavelig talt – sivilisasjonen, nordøst for Nürnberg og München.

Klipp fra testen i Alle Menn i 1978. Foto: Frank Williksen
Klipp fra testen i Alle Menn i 1978. Foto: Frank Williksen

Asynkrone lyskryss

På turen inngikk blant annet besøk i Katowice, en industriby sørvest i Polen, med drøyt 320.000 innbyggere. Det var med andre ord en relativt stor by også den første gangen jeg var innom, i 1978.

Det var da jeg skulle reise videre mot Vest-Tyskland det skjedde. Midt i sentrum, over en stor åpen plass der mange gater møttes, var det to lyskryss som til de grader overlappet hverandre. Dessverre var de høyst asynkrone når det gjelder røde og grønne lys. Resultatet var at etter grønt i det første, mente jeg at det var grønt også i det andre – ca. 15 meter skrått bortenfor.

Det var det ikke, mente den polske politimannen som svingte stoppskiltet i været rett foran Fiat-frontruten. Jeg sveivet ned sidevinduet, og mottok en serie helt uforståelige gloser:

– I don’t understand, sa jeg, og trakk på skuldrene.

Han fyrte av igjen, og jeg forsto like lite, men prøvde meg nå på et annet språk.

132 var forgjengeren til Fiat 2000. Forandringene var små. Foto: Fiat
132 var forgjengeren til Fiat 2000. Forandringene var små. Foto: Fiat

– So viel habe ich nicht

– Ich verstehe nicht?

Den tok han, gikk rundt bilen og satte seg inn i passasjersetet.

– Sie haben falsch gefahren, und muss bezahlen, forklarte han.

– OK, wie viel, mælte jeg.

Han tok frem en blokk, og skrev på baksiden et beløp i Zloty som tilsvarte hele 50 norske kroner – ganske dyrt, syntes jeg, den gangen, og i betraktning av hvor jeg var.

– Scheisse, so viel habe ich leider nicht, svarte jeg med en skuldertrekning.

Han stirret intenst på meg, og gjorde et velkjent internasjonalt tegn for penger med fingertuppene.

Les også: Tenk at et folkelig merke kunne komme med denne

Pengene gikk rett i lomma

– Wie viel haben Sie denn?

Jeg rotet grundig rundt i lommeboka, lånte pennen og skrev et nytt beløp på blokka. Det tilsvarte like under 18 norske kroner den gangen.

Han kikket på tallet, så opp, kikket igjen – og ristet litt på hodet.

– OK, kom det omsider. Han stappet pengesedlene i lomma, og med «Gute fahrt» forlot han Fiaten.

Jeg og Fiaten forlot Katowice.

Etter noen velsignet begivenhetsløse mil på veier av særs diskutabel kvalitet, passerte jeg inn i Forbundsrepublikken, hilst hjertelig velkommen av en blid og velfødd vesttysk politimann i et lite glassbur vest for noen digre grensebommer. Det var som å komme hjem!

Som forgjengeren 132, var også Fiat 2000 en rommelig bil. Foto: Frank Williksen
Som forgjengeren 132, var også Fiat 2000 en rommelig bil. Foto: Frank Williksen

Sparte bensin og støy

Fiat 2000 var en super bil å dra på langtur med, husker jeg. Komforten var bra, og motoren på 112 hk gjorde bilen til en av de sprekere familiebilene på markedet den gang, i alle fall i mer folkelige prisklasser. I Alle Menn nr. 42 i 1978 beskrev jeg motoren slik: «Den er riktig en spenstig kraftkilde som sitter foran i Fiat’en. Rene sportsmotoren, med to overliggende kamaksler og godt med krutt å ta av. Samtidig som den hører til de kvikkere, er den også meget smidig: Den lar seg falle ned til 40 km/t i 5. gir – og drar jevnt opp igjen uten å fuske. Og det er meget bra! 5.giret er dessuten hyggelig å ha ut fra to andre årsaker: Bensinbesparende og støyreduserende.

De 112 hestene gjør unna 0-100 km/t på snaut 11 sekunder, også det respektabelt for en typisk familiebil.»

Stabil og fin å kjøre

Askebeger var viktig utstyr på 1970-tallet. Foto: Frank Williksen
Askebeger var viktig utstyr på 1970-tallet. Foto: Frank Williksen

Etter å ha rost både plass, seter og sikt, forteller jeg om et riktig trivelig og innbydende interiør, og at bilen utstyrsmessig er på topp, med mange fine finesser. «Vi nevner blant annet solskjermene som man trekker ut av takpolstringen både over frontrute og over fordørene. Fikst og effektivt. Det samme gjelder sminkespeilet, som trekkes ut av en liten lomme i taket.» Det var vi altså opptatt av den gangen. Men hva med kjøreegenskapene?

Jo takk, også de holdt tydeligvis godt mål. «Kjøreegenskapene er generelt gode og trygge. Bilen er stabil og fin å kjøre, og oppfører seg med beherskelse også på dårlige veier, kort sagt er bilen lettkjørt og snill, helt fri for nykker og ubehagelige overraskelser selv under meget rask kjøring,» skrev jeg, og roste spesielt den presise og nøytrale styringen med fin veikontakt: «En fordel hverdagsbilisten bør verdsette høyt, særlig på vinterføre», fastslo jeg.

Les også: Ble Årets Bil - så gikk alt galt

God plass

Helt fryd og gammen var likevel ikke riktig alt. Jeg ga minus for girskiftet og for en heller dårlig svingradius.

Konklusjonen var klart positiv: «Alt i alt var bilen et avgjort sympatisk bekjentskap, med en rekke gode sider – og noen få mindre vesentlige minussider. Hovedinntrykket er i alle fall en bil som gir meget god valuta for pengene, som er lettkjørt og snill, og som byr på gode plassforhold innenfor beskjedne ytre mål.»

1978 Fiat 2000 - noen tall:

Motor: 2,0 liter, 112 hk, maks. dreiemoment 161 Nm v/3000 omdreininger.

Drivverk: Motor foran, bakhjulsdrift. 5-trinns manuell girkasse.

Lengde x bredde x høyde: 4,43 x 1,65 x 1,44 m

Akselavstand: 2,56 m

Egenvekt: 1.140 kg

Forbruk: 1,25 l/mil

Pris 1978: Kr. 70.200,-.

70-tallet var generelt et godt tiår for Fiat. Snart skulle det bli mye tøffere for italienerne her hjemme. Men det er en annen historie.

Les også: Fiat Argenta - kan en bil bli mer firkantet enn dette?

Saken ble først publisert på Broom.no

Personvernpolicy