Det er en grunn til at du kanskje aldri har hørt om dette bilmerket

NSU Ro 80 hadde en design som kunne levd flere tiår.
NSU Ro 80 hadde en design som kunne levd flere tiår. Foto: istock/Attila Gimesi
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her var det spesielle saker under panseret.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden 1964 har en jury hvert eneste år stemt frem Årets Bil i Europa. Å vinne denne kåringen gir mye oppmerksomhet og har uten tvil betydelig PR-verdi. Hvor mange representanter det enkelte land skal ha i juryen, avhenger av størrelsen på bilmarkedet og bilindustrien i landet.

Norge har én representant i juryen, der det store flertallet kommer fra Storbritannia og de store billandene på Kontinentet.

Det er ikke til å komme bort fra at det gjennom tiårene har vært mange merkelige vinnere av denne kåringen, i alle fall sett med norske øyne.

Broom tar et tilbakeblikk på noen få av disse, og starter med NSUs fremtidsdrøm fra slutten av 1960-årene – Wankel-motoriserte Ro 80 som ble kåret til Årets Bil i Europa i 1968.

NSU Ro 80 tok seg godt ut også fra denne vinkelen. Foto: istock/Attila Gimesi
NSU Ro 80 tok seg godt ut også fra denne vinkelen. Foto: istock/Attila Gimesi

NSU, for den som ikke vet det, var en velkjent tysk produsent av biler og motorsykler så sent som på 1960-tallet. Selskapet Neckarsulmer Motorenwerke AG holdt til i Neckarsulm, ikke så langt fra Stuttgart, og navnet NSU er rett og slett en kortversjon av bynavnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Virksomheten startet med produksjon av symaskiner i 1873. Den første motorsykkelen kom i 1901, og den aller første bilen i 1905. Bilproduksjonen fikk man ikke fart på, og i 1932 tvang banken selskapet til å selge bilfabrikken til Fiat.

Tidlig ute med wankelmotor

Ambisjonene om å bli en skikkelig bilprodusent våknet for fullt igjen i 1957, da den første NSU Prinz så dagens lys – en bitte liten bråkebøtte av en småbil med tosylindret hekkmotor. Utover 1960-tallet kom det flere - og litt større – personbilmodeller, og jeg husker med betydelig glede en del spennende kjøreturer med både NSU 1000 TT og NSU 1200...

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Begynnelsen på slutten for NSU kom med lanseringen av den første modellen med Wankelmotor, Spider. Wankelmotoren var mer kompakt, lettere, hadde færre bevegelige deler og var utrolig vibrasjonsfattig sammenlignet med datidens bensinmotorer.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Dashbordet var elegant - og rattet var stort Foto: (Fra brosjyre)
Dashbordet var elegant - og rattet var stort Foto: (Fra brosjyre)

Men kreftene og varmeutviklingen i den nye motortypen ble alt for mye for materialkvaliteten. Resultatet var at pengene fosset ut til garantireparasjoner, selv om det bare var produsert 2.375 Spider fra 1964 til 1967.
Likevel kastet NSU seg over utviklingen av storbilen Ro 80 med nettopp wankelmotor som «hjerte». I Neckarsulm var ingeniørene overbevist om at wankelmotor var fremtiden, og at man ville klare å løse tetningsproblemene i motoren, og andre utfordringer, i tide.
Ambisjonsnivået var skyhøyt – NSU hadde til hensikt å levere en skarpskodd utfordrer til sedanmodellene fra Mercedes-Benz og BMW!

Halvautomatisk girkasse

Bilen som gikk i serieproduksjon i 1967 var da også virkelig løfterik, med et design som var like oppsiktsvekkende og tidløst som da Citroën lanserte sin DS tolv år tidligere. Fine detaljer og litt dyre løsninger preget bilen både inn- og utvendig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under det lave panseret satt en to-rotors wankelmotor, som tilsvarte en 2 liters bensinmotor, med en effekt på 116 hk. Denne drev forhjulene via en halvautomatisk 3-trinns girkasse. I praksis betydde det siste at bilen bare hadde gass- og bremsepedal, og at føreren selv valgte girskift i et H-mønster med elektrisk clutch. Bilen hadde skivebremser og uavhengige hjuloppheng på alle fire hjul, og servostyring var standard. Avanserte saker. Og saker som dessverre også kunne gå i stykker...

Artikkelen fortsetter under annonsen

Steindyr

Ro 80 var en stor bil, 4,78 m lang og 1,76 m bred. Høyden var 1,41 m og akselavstanden 2,86 m. Egenvekten var 1.210 kg og tillatt totalvekt 1.660 kg. Bagasjerommet var digert, 600 liter.
Med et vekt/effekt-forhold på 10,5 kg pr. hk ble ytelsene bra. Bilen akselererte fra 0 til 100 km/t på 12,5 sekunder, og toppfarten var oppgitt til 180 km/t. Bilen var i utgangspunktet en attraktiv milsluker for de lange turene, men bensinforbruket var høyt – NSU oppga selv 1,12 liter på mila som gjennomsnitt.
Med nesten perfekt vektfordeling, lang akselavstand, avanserte hjuloppheng og en motor som virkelig leverte varene, var det ikke kjøreglede som manglet heller. Men bilen var steindyr på sin tid, så noe måtte kundene få igjen for pengene!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Røde tall

NSU Ro 80 var den første tyske bilen som ble kåret til Årets Bil i Europa, men gleden over utmerkelsen ble kortvarig. Bilen fikk tidlig rykte for å være lite driftssikker. Det var spesielt tetningsproblemer som plaget de tidlige wankelmotorene, mye takket være pakninger av et materiale som ble utslitt raskt.

Denne tegningen gir en antydning om hvor god innvendig plass bilen hadde. Foto: (Fra brosjyre)
Denne tegningen gir en antydning om hvor god innvendig plass bilen hadde. Foto: (Fra brosjyre)

Det var ikke uvanlig at problemer oppsto allerede rundt 25.000 kilometer, og at en del motorer måtte overhales eller skiftes etter rundt 50.000 kilometer.
NSU behandlet disse problemene på en forbilledlig måte, og byttet ut hundrevis av motorer på garanti de første årene. Ikke uventet resulterte dette i svært så røde tall i regnskapene, og allerede i 1969 ble selskapet kjøpt opp av Volkswagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

36 solgt i Norge – på ti år

Dette var slett ikke fordi Volkswagen ønsket seg Ro 80, men fordi de jaktet desperat på en erstatter til Bobla – og de visste at NSU hadde en ny sedan klar til å tette gapet mellom Ro 80 og lille Prinz. Denne bilen ble senere kjent som Volkswagen K70.
Ro 80 døde imidlertid ikke på noen år ennå. Volkswagen lot modellen leve litt til, men de tidlige kvalitetsproblemene og høyt bensinforbruk ble etter hvert for mye – spesielt etter at energikrisen slo inn i 1973. Endelig stopp på produksjonen ble det i april 1977. Da var det produsert totalt 37.398 Ro 80 siden starten.
Til Norge var det Maskinhuset AS som sto for NSU-importen, i løpet av de ti årene bilen var i produksjon ble det bare solgt 36 nye Ro 80 her i landet. Nå er den forlengst blitt et samlerobjekt.

Denne artikkelen ble først publisert hos Broom.no