Arbeiderne var mer opptatt av å drikke øl og spille kort...

Designet på Austin Princess var annerledes og spennende, men igjen sviktet kvaliteten.
Designet på Austin Princess var annerledes og spennende, men igjen sviktet kvaliteten. Foto: British Leyland

Dermed ble redningsbilen en ny fiasko.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en av de siste nye modellene det tidligere storkonsernet British Leyland lanserte her i landet – storbilen Austin Princess.

I likhet med flere andre modeller rundt samme tid, som Austin Allegro og Morris Marina, var også Austin Princess utsett til å bli en redningsplanke for det stadig mer skakkjørte bilkonsernet British Leyland. Og like mye feil tok man også denne gangen.

På papiret så det veldig lovende ut. Bilen var stor og rommelig, en virkelig familiebil. Baksetet var blant de største i klassen da bilen ble lansert, og også bagasjerommet imponerte mange. Løsningen med tverrstilt motor og forhjulsdrift ga selvsagt langt bedre muligheter for god innvendig plass, sammenlignet med den konvensjonelle løsningen med motoren langsetter og drift på bakhjulene.

Sigarettenner foran og bak

Med en sprek 2,2 liters 6-sylindret motor på 110 hk og egenvekt i underkant av 1.200 kg var også ytelsene gode. Girkassen var manuell og 4-trinns, og selvsagt fullsynkronisert. Hydragas fjæringssystem ga veldig bra kjørekomfort, og bilen var for sin tid godt utstyrt – inkludert det lille ekstra luksus-preget det sorte vinyltaket ga.

Morsomt å se litt tilbake på utstyrslisten for en 1975-modell som i utgangspunktet skulle være litt ekstra påkostet. Min test-Princess hadde for eksempel følgende punkter å skryte av: Elektrisk oppvarmet bakrute, ryggelys, sigarettenner foran og bak(!), polstret dashbord i full bredde, avblendbart innvendig speil, høydejusterbare forseter med justerbar rygg, gassdempere på bagasjeromslokket, to utvendige speil og nakkestøtter.

Interiøret i British Leylands nye flaggskip var innbydende. Foto: British Leyland
Interiøret i British Leylands nye flaggskip var innbydende. Foto: British Leyland

Streik på streik

Det eneste importøren oppga som tilgjengelig ekstrautstyr, var automatgir og metallic lakk. Ikke en gang aluminiumsfelger kunne man bytte ut stålfelgene med...

British Leyland lanserte Austin Princess på en tid da det ble raskt kaldere på beina for britisk bilindustri. Nedturen som startet sist på 1960-tallet hadde bare tiltatt i hastighet, og den vonde sirkelen ble stadig vondere: Det gikk knapt uker mellom hver gang en ny streik brøt ut på en eller flere bilfabrikker på øya, og Leyland-konsernet var trolig det som blødde verst finansielt.

Kundeflukt

De hyppige streikene forsinket levering av biler og forsinket også lansering av nye modeller. Kunder som hadde bestilt ny bil måtte plutselig vente en udefinert periode før bilen kom, og resultatet var selvfølgelig masseflukt til merker som leverte – Opel, Ford, Volvo og mange andre.

Disse kundene kom sjelden tilbake, og allerede tidlig på 1970-tallet skjedde det utenkelige for britisk bilindustri: Antall importerte biler oversteg antallet egenproduserte.

I 1975 var kassen tom, og ikke lenge etter at nettopp Austin Princess var klar, gikk staten inn og overtok eierskapet i konsernet for å redde stumpene.

Førermiljøet var det ikke så mange som klaget på - her hadde konstruktørene gjort en god jobb. Foto: British Leyland
Førermiljøet var det ikke så mange som klaget på - her hadde konstruktørene gjort en god jobb. Foto: British Leyland

De verste noensinne

Litt paradoksalt var det at dette skjedde på samme tid som British Leyland hadde klart å utvikle en bil – Austin Princess – som alle var enige om lovet svært godt.

De første testene i kritiske engelske bilblader var svært positive, og flere slo fast at man endelig hadde lykkes – etter å ha lansert to modeller som konkurrerte om å være de verste britiske bilmodellene som noensinne hadde blitt utviklet, nemlig Austin Allegro og Morris Marina!

Nå skulle det rett nok vise seg at bilens kvalitet var lite å skryte av, så der skilte den seg ikke fra de to nevnte fadesene...

Bagasjerommet var stort, men mange lurte på hvorfor ikke bilen hadde fått stor bakluke. Foto: British Leyland
Bagasjerommet var stort, men mange lurte på hvorfor ikke bilen hadde fått stor bakluke. Foto: British Leyland

Friluftsliv fristet mer

– This will be a new failure, fastslo en engasjert engelsk samlebåndsarbeider som jeg intervjuet i hans hjem ved Cowley nær Oxford omtrent på denne tiden – og samtidig med min første prøvekjøring av nye Princess.

Han fikk rett.

Ivor Plaisted kontaktet oss med en bønn om å få komme til orde. Han var kjempebekymret for arbeidsplassen sin, og så skriften på veggen.

– Vi er i ferd med å begå industrielt selvmord, sa han, og fortalte smått utrolige historier om en ukultur av galaktiske dimensjoner - om spill og drikking innenfor fabrikkens vegger og om kolleger som stemplet for hverandre når vær og temperatur gjorde friluftsliv og shopping mer fristende enn et støyende og stressende samlebånd.

Les også: Bilen var splitter ny - men etter to mil kom problemene

Invitasjon til Leyland House

Ikke så rart at ikke alle skruer var like godt strammet i alle Leyland-biler den gangen!

Etter at Alle Menns Blad med mitt intervju med Plaisted var i salg (med et opplag på rundt 115.000 den gangen), tok det ca. to timer før British Leylands Norges PR-sjef ringte og overbragte invitasjon til Leyland House fra konsernledelsen, på MEGET kort varsel (jeg mener å huske at vi fløy til London allerede to dager senere)!

Hvordan det gikk skal du få høre mer om i en senere artikkel.

Akterutseilt modellutvikling

Selv om historikerne er enige om at de militante fagforeningene spilte en hovedrolle for British Leylands fall, så var det også flere andre faktorer som bidro godt. En arrogant og lite fornyelses-orientert ledelse som fortsatt lot til å leve i imperie-tiden gjorde også mye for å sette ekstra fart på den negative utviklingen. Modellutviklingen lå tiår bak konkurrentene, og da man endelig forsto alvoret var det ikke penger nok igjen til tiltrengt fornyelse.

British Leyland oppsto som resultat av en fusjon i 1968, og på sitt beste hadde konsernet 250.000 ansatte og nærmere 40 fabrikker for 12 bilmerker over hele Storbritannia! Det var ingen industriell pygme som sakte, men sikkert forblødde.

Også skrått bakfra var Austin Princess en stilig bil, det var ikke det som var problemet... Foto: British Leyland
Også skrått bakfra var Austin Princess en stilig bil, det var ikke det som var problemet... Foto: British Leyland

Spennende design, men...

Heller ikke Austin Princess ble noen effektiv medisin for Leyland-konsernet. Utover 1970-tallet fortsatte uroen i arbeidslivet, med British Leyland som det aller uroligste hjørnet. Streik fulgte på streik, med store problemer både med produktkvalitet og levering.

En del biler ble solgt, men også i Norge var engelske biler på kraftig vikende front. Selv om Princess kunne by på en utradisjonell og spennende design, så kunne mange konkurrenter trumfe dette med høy produktkvalitet og evne til å levere som avtalt.

Austin Princess var en av storbilene på markedet. Bilen var 4,46 m lang, 1,73 m bred og 1,41 m høy. Egenvekten var 1.198 kg, og tillatt totalvekt var 1.585 kg. Med rekkesekseren på 2,2 liter var ytelsene bra. Fra 0 til 100 km/t på 14 sekunder lot seg høre midt på 1970-tallet, og det samme gjaldt toppfarten på 170 km/t.

Men suksess? Nei, den kom aldri...

Artikkelen er først publisert av Broom.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden